Jeg ser meg

Jeg står og ser at jeg ligger

Så stille

Så tankefull

Så vakkert fredelig

“Hei, jeg” sier jeg til meg

Uten ord, uten lyd

Jeg ser meg ikke

Vet ikke om jeg vet at jeg er der

Men jeg vet

Jeg ser meg

Med så mange spørsmål å stille meg

Vel vitende om at jeg ikke kan svare meg

“Takk

Takk og beklager, kjære meg“ sier jeg til meg

Jeg burde jo vite at jeg ikke kan svare meg

Hva skulle jeg vel sagt som svar til meg og disse mine ord?

Hva kunne jeg vel sagt for å få meg til å forstå at

Jeg

Har intet å beklage?

Jeg er lei for at jeg er lei meg

Og for måten jeg var mot meg på

Men det nytter ikke

For jeg får aldri ytra disse ord til meg uanett

“Beklager for at jeg beklager

Jeg bare må

Jeg kan ikke leve med måten

Jeg har behandla meg på”

Og så forsvant jeg i meg selv

Ei mer av to én; jeg ble til sist meg