La det først være klinkende klart:

Jeg fordømmer på det sterkeste det terroristene i Paris gjorde onsdag 7. januar! Ikke under noen omstendighet er det akseptabelt å livet av mennesker på grunn av uenighet.

Ekstremisme er aldri bra fordi ekstremisme er blind. Ordet fan kommer av fanatic, altså fanatiker – som etter har blitt synonymt med ekstremist. Om man så er belieber, terrorist, ihuga fotballsupporter eller ytringsfrihetsforkjemper – er man blind i sin tro, er man en ekstremist, en fanatiker.

Ytringsfrihetsekstremister vil bruke ytringsfriheten som unnskyldning og et slags «wildcard» når det kommer reaksjoner på det de har sagt. På samme måte som religiøse ekstremister bruker religionen og religionsfrihet som «wildcard» for å rettferdiggjøre sine grusomheter.

 

Provokasjon vs kritikk

Religiøse må forstå at religionsfriheten de holder så høyt, henger uløselig sammen med ytringsfriheten som gir alle rett til å kritisere enhver religion. Det er imidlertid en viktig forskjell som må avklares – nemlig den mellom kritikk og provokasjon:

Provokasjon: det å provosere; utfordring, utesking, framkalling av (lovstridige) handlinger

Kritikk: gjennom fransk, fra gresk; kritike tekhne ‘kunsten å bedømme’

Kilde: Bokmåls- og nynorskordboka på nett

Provokasjoner er altså ment å framkalle (lovstridige) handlinger, hvilket terroraksjonen i Paris også viser. Selvsagt sier jeg ikke at Charlie Hebdo «ba om det». De har vært smertelig klar over at de er særdeles kontroversielle, noe politibeskyttelse vitner om, sammen med det faktum at deres forrige lokale ble påtent før de altså måtte bytte lokale til det de har i dag. Derfor bør vi forstå at det lå en motreaksjon i lufta.

At denne motreaksjonen ble drap, er uakseptabelt uansett hva foranledninga måtte være.

Kritikk er ment å framkalle svar og motkritikk. Ord mot ord – debatt – som i sin natur er konstruktivt løsningsorientert.

 

Frihet vs ansvar

Friheter er aldri absolutte og kommer alltid med ansvar. Flere liberale prinsipp underbygger dette:

• friheten skal gjelder overalt – for alle
• det personlige ansvar er ufravikelig
• alle har ansvar for hverandre
• virkelig frihet forutsetter fellesskap og rettferdighet

Vi er altså et del av et fellesskap der alle har frihet og alle har et ufravikelig personlig ansvar – og alle har ansvar for hverandre. Sagt på en annen måte:

Din frihet begynner der din nestes frihet begynner.

 

Frihet betyr at man simpelthen ikke kan gjør som man vil, noe til og med Kardemomme-loven fastslår:

Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill

Og for øvrig kan man gjøre hva man vil

 

La det være sagt – jeg er en svoren ateist og er religionsmotstander. Samtidig har jeg ingen problem med å forsvare min nestes rett til å være religiøs. Med andre ord vil jeg det ene øyeblikket forsvare din rett til å tro på Midgardsormen eller hva enn mytisk og usynlig vesen du tror på, for det neste øyeblikket å kritisere det du tror på – altså sak og ikke person. Du er ikke dum som tror på usynlige, mytiske skapninger – vi er bare uenige.

Bortsett fra at man er enige, er den beste enighet at man er enige om å være uenige.

 

Moralen er

Kort fortalt:

• kritisér alt du ønsker, spesielt et hvert system som undertrykker, diskriminerer, dreper, ekskluderer etc. – enten det er politisk, religion, arbeidssted, venneflokken eller familien
• bruk hodet om du skal provosere. Vekk empatien i deg og tenk på hvordan du selv hadde reagert om noen hadde provosert deg
• akseptér uenighet. Det er ikke et poeng at alle skal være enige og det absolutt ikke din jobb og rett å endre andres meninger – det er det kun den enkelte som har rett til å endre sine standpunkt
• glem aldri Kardemomme-loven! Ei heller Confusius sin reelle gylne regel om at det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg, skal du heller ikke gjøre mot dem

 

Lev vel! Lev i fred.