Eg håpe med dette at du kan få ein økt forståelse av kem og slags person eg e. Eg har stor tro på at åpenhet e både riktig og viktig i denne verden. Åpenhet og ærlighet e det viktigste som fins om en ønske å skape forståelse.

1 – dårlig samvittighet og beklagelse

Heila livet, kver dag, har eg kjent på dårlig samvittighet; fra sekundet eg våkne og te øyeblikket eg sovne. Fordi eg ikkje e og kan ver den som eg ønske – best som sønn, bror, barnebarn, nevø, niese, søskenbarn, lærer, musiker, politiker, kamerat etc. Sikkert noe de aller fleste kjenne på, før de slår seg te ro med at du ikkje kan gjør alle te lags.

Eg har og får kjempedårlig samvittighet når eg ser at det reageres negativt på noe eg aldri meinte at sko ver det. Og nå snakke eg ikkje om dårlig samvittigheten av typen «off, så dumt, eg må be om unnskyldning». Her snakke eg om «ææææ, eg vil forsvinne fra verden på ett eller aent vis og bare ver der resten av tiå». Den typen. Uansett ka som har forårsaka det. Sånn e samvittigheten min.

Derfor føle eg meg som ein vandrende beklagelse. Derfor kan du ta som utgangspunkt at eg alltid har dårlig samvittighet, og at den e ekstra dårlig når du syns eg har gått for langt. Samtidig kan eg ikkje gå rundt i verden og heila tiå be om unnskyldning på alle tenkelige måter og språk.

Så, bare så du vett det:

Eg beklage.

Eg har kjempedårlig samvittighet. Eg sko ha tenkt, talt og handla annerledes.

Sorry.

2 – «du e så kategorisk»

I et forsøk på ikkje å bukke under i selvutslettelse på grunn av forrige punkt, prøve eg å sende tydelige signaler på ka eg tenke, meine, syns og føle, sånn at det ska bli mer forutsigbart og trygt å omgås meg. På denne måten kan du forhåpentligvis slippe å føle at eg har gått for langt samtidig med at eg slippe å få dårlig samvittighet. For hvis me forstår kverandre, så slippe me misforståelser, som e roten te ganske mye drit.

Når eg seie «eg foretrekke A» eller «eg like ikkje B» meine eg nøyaktig det eg seie. Eg meine IKKJE at då må du òg like og må foretrekke A og at du tar feil hvis ikkje. Eg meine IKKJE at du må ver enig i det eg seie. Hvis du vil gå på café med meg, seie eg ja og komme med et forslag te kor me kan gå. Mitt ønske e då basert på egne preferanser og erfaringer. Det e bare et forslag! Det betyr ikkje at det e skreve i stein og at alt aent e feil. Eg ønske då at du ska legge merke te kordan eg ikkje har noen problem med å ver med deg ein aen plass, fordi mine ønsker ikkje betyr så mye. Den caféen eg foretrekke, kan eg jo gå på ka tid som helst ellers og kose meg. Så fordi eg har lyst te å ver med deg, e eg mer enn medgjørlig ka gjelde å bli med der du ønske.

Og så får eg dårlig samvittighet av å høre at eg e kategorisk, når eg egentlig e alt aent. Eg prøve bare å ver klar og tydelig, og forutsigbar.

Beklage at eg ikkje kommunisere godt nok kordan eg føle, tenke, meine og syns.

Beklage at eg får dårlig samvittighet av det.

Beklage at eg beklage.

3 – mye prat, mer lytting

Beklage for at eg prate så mye. Eg bor for meg sjøl, og det e ikkje alltid eg har anledning te å få prata ordentlig med andre. Andre mennesker e, for meg, det viktigste som fins, og eg e et ekstremt sosialt dyr som sårt trenge mennesker rundt meg.

Dette medføre at når eg først e blant folk – og spesielt når eg e blant de eg sette mest pris på – så prate eg ganske mye. Siden eg har ein hørsel som oppføre seg som om den e ennå eldre enn eg e, snakke eg litt kanskje litt høgt óg. Beklage for dette.

Det du uansett ska vite, e at eg lytte mer enn du ane! Eg like å lytte. Lytting = læring. Eg elske å lære. Eg lytte definitivt mer enn eg prate, selv om det ikkje virke sånn.

Så beklage for at eg snakke for mye.

4 – fullstendig unnskyldning

Den heila og fulla listå over mine beklagelser, ska du herved få: