«Hun er jo kjendis – hun jo være dritkul!»

«Han er jo lege – han må være en oppegående og fin fyr.»

«Det er jo en verdensberømet pianist – må jo bare være et fantastisk menneske!»

«Hun er god for 70 millioner kroner – hun må jo være intelligent og full av gode råd.»

Vi gjør det alle – enten vi er veldig kjappe til å gjøre det eller om vi tar oss litt tid før vi gjør det, gjør vi det alle: vi dømmer alle vi møter! Derfor blir det feil å si at man ikke skal dømme noen. Kall det gjerne å vurdere noen, kall det gjerne å bli kjent med noen. Det som til syvende og sist skjer er uansett at du dømmer en person. Siden vi alle er ulike, er bakgrunnen for hvordan vi dømmer noen på og dermed også måten vi dømmer ulik i tilsvarende grad.

Forhåndsdømming er den kjedeligste, verste og mest urettferdige måten å dømme en annen person på, enkelt og greit fordi forhåndsdømming alltid er basert på manglende kunnskap enten det er på bakgrunn av hudfarge, kjønn, legning, religion, rykte eller hva det nå måtte være. Enhver ville synes det ville være forferdelig å bli utsatt for forhåndsdømming (også kalt fordommer), likevel er det så mange som utsetter andre for det. Ta deg heller en prat med personen du etter hvert skal dømme. Ved å prate med andre mennesker vil du skape en relasjon til dem. Denne relasjonen vil hjelpe deg til å forstå hvem vedkommende egentlig er og hvordan vedkommende tenker og føler og hva vedkommende mener. Først da begynner du å få nok grunnlag til å kunne foreta ei – mer eller mindre – kvalifisert vurdering som skal ligge til grunn for hvordan du dømmer personen.

Fordommer – enten de slår ut positivt eller negativt for den det gjelder – baserer seg altså på karakteristikker av en person og sier oftest bare noe veldig overfladisk om hvem og hva personen er, for eksempel ”han liker fotball og hører på harry musikk”, ”hun er muslim”, ”hun er blond og det sies at hun er løsaktig” eller ”han har en onkel som er dømt for seksualforbrytelser”. Man kan, ut fra dette, aldri ha mulighet til å si noe dyptgående og essensielt om hvem og hva personen er og – viktigst av alt – hvordan vedkommende er som person. Altså personlige egenskaper.

Hva om den muslimske jenta er den mest oppegående personen du noensinne kommer til å møte? Hva om hun er et fantastisk godhjertet menneske? Da betyr det plutselig ingenting at du har lest (eller – som det oftest betyr – sett ei overskrift) om at muslimer er så annerledes og gjør så mye galt.

Hva om den blonde jenta vasser i toppkarakterer? Hva om hun er styreleder i fylkets mest suksessrike bedrift? Hva om hun er ugift og ikke akter å ha sex før ekteskapet? Plutselig blir alle verdens blondinevitser gjort til skamme, og en sitter forlegen tilbake med sine skakkjørte fordommer.

Hvorfor dømme en person ut fra hva onkelen har gjort – enn om det er seksualforbrytelser? Det er tross alt onkelen og ikke personen selv som har gjort det! Hva om fotballtilhengeren med den harry musikksmaken viser seg å være sivilingeniør i kybernetikk og spiller klassiske musikkstykker på fiolin på fritida? Da betyr det lite at han kanskje har vokst med en far som var fotballspiller og dermed ble preget av sitt oppvekstmiljø slik at han selv ble fotballtilhenger. At han hører på DDE betyr ingenting når det viser seg at fyren er fra Namsos og synes at trønderrock er helt rått, samtidig som han også liker et hav av andre musikktyper.

Hva om alle disse – og alle andre for den saks skyld – er medlemmer av minst to veldedige organisasjoner, stiller opp for venner og familie uten å nøle og aksepterer folk for den de er uansett hvem og hva de er? Hva om de ikke er personer som forhåndsdømmer?

Hvem er det da som har tråkka i salaten?