«Ditt nei og mitt ja kan leve side om side – for mitt ja tvinger ikke deg til å måtte gjøre det, mens ditt nei tvinger meg til å godta at jeg aldri får oppfylt mitt ønske.»

Det er få ting jeg er så for å tillate som den enkeltes rett til å bestemme over sin egen død. Døden er en helt naturlig del av livet, og hvis den enkelte skal ha rett til å bestemme over eget liv, inkluderer det naturlig nok også rett til å bestemme over egen død.

For meg er det derfor like naturlig at vi må regulere lovverket slik at dersom noen ønsker å hjelpe et menneske som ønsker å dø, blir ikke den eller de som gjør dette straffa for det.

Grensetilfellene er mange, og «de åpenbare» tilfellene er langt enklere å forholde seg til. Men hvordan forholder vi oss til dem, og hvem er vi som forholder oss til dem og hvem er det som regulerer dem?

Jo, måten de fleste som forholder seg til dette på er som friske mennesker både mentalt og fysisk. Har friske mennesker empati nok til å sette seg inn i situasjonen og til å forstå at et menneske en selv er glad i ønsker å sette punktum i eget liv? Spurt på en annen måte: Stoler du på filmanmeldelsen din en blind person?

De som faktisk må forholde seg til dette, er helsepersonell, som møter problemstillinga daglig. Sven Egil Omdal omtaler i sin Fripenn lørdag 10.6.17 denne problematikken på en treffende og ryddig måte. Det er alltid slik at de som har skoen på er de som vet hvor den trykker. Altså personen selv og det helsepersonellet som står nærest på pasienten – de som faktisk snakker med pasienten og ikke unnlater å gå inn på «den vanskelige samtalen».

Det blir, for meg, veldig merkelig når andre mennesker skal bestemme over min verdighet, mitt liv og min død. Jeg setter selvsagt pris på at min verdighet sett gjennom andres øyne kan overgå min verdighet sett gjennom egne øyne – det må jo bety at disse menneske setter umåtelig stor pris på meg. Det rare er at disse menneskene i beste fall er en perifer del av min hverdag og mitt liv. Kun når det gjelder min død er de til stede og særdeles nære. Da, og kun da, hevder de sin rett til å tilsidesette min selvråderett i eget liv, selv om de prinsipielt mener at alle er født frie og at friheten gjelder overalt, alltid og for alle.

På Løvebakken sitter altså 169 mennesker som regulerer dette. 169 mennesker av drøyt 5 000 000 mennesker (169 er 0,00338% av fem millioner) som ikke vil akseptere aktiv dødshjelp, mens en langt større andel av befolkninga, som har plassert dem der som sine representanter, ønsker å akseptere det. Hva er det egentlig det er snakk om?

Jo, det er snakk om at den eller de som ønsker å hjelpe et menneske som ønsker å dø, ikke skal straffes for det. Det er ikke snakk om at man skal kreve at et annet menneske tar livet av seg. Det er heller ikke slik at legalisering og regulering er det samme som fullt frislipp og «først til mølla».

Å legalisere er å regulere. Å regulere er å si hva som er innafor og hva som er utafor. Som liberaler er jeg uhelbredelig optimist, og jeg har en ukuelig tro på at vi kan regulere alt. Absolutt alt. Fordi å regulere er å balansere friheter, ønsker.

Ønsket om å dø må derfor møtes med ønsket om å hjelpe. Skal noen ha rett, må noen ha plikt. Med mindre det er rett til å ønske. Rett til å ønske møtes med et likeverdig rett til å ønske. «Jeg ønsker hjelp til å dø» kan derfor bli møtt med «jeg ønsker ikke å hjelpe deg med å dø» eller «jeg ønsker å hjelpe deg med å dø». Begge svarene skal være like akseptable, og ingen av dem bør derfor straffes.

Det er også på tide at de fysiske sykdommenes monopol på å være terminale opphører. Jeg mener at mentale sykdommer også kan være terminale. De er jo også sykdommer! Derfor skal man ikke ta lett på at noen uten fysisk (terminal) sykdom ønsker å avslutte livet sitt. Det kan tenkes at de er mentalt terminale. At de har prøvd det som prøves kan. At de har søkt hjelp, og at de har fått den hjelp systemet kan tilby. At de har søkt hjelp hos venner og familie, og fått den hjelp de kan. Eller motsatt: At de har søkt hjelp hos venner og familie og / eller systemet og ikke fått den hjelp de har ønska og trengt. Hvorfor skal de da ikke få lov til å bestemme over sitt eget liv – eller sin egen tragedie? Er det fordi vi innerst inne vet at det er vi rundt som har svikta? At tragedien kunne vært løst av alle oss andre langt tidligere og på en annen måte enn med døden som utfall? Blir det for smertefullt å ta inn over oss at vi selv på én eller annen måte er medskyldig i at noen er mentalt terminale og ønsker å avslutte livet, ønsker å forsvinne fra det hjørnet i de føler seg trengt opp i, i blindgata de føler seg pressa inn i?

For personen som står midt oppi sin egen tragedie, enten det er fysisk eller psykisk, er det fremdeles vedkommende sin rett til å være suveren i eget liv. Spørsmålet er vel heller når man bør fatte avgjørelsen om hvordan en i ulike situasjoner ønsker å avslutte livet og hvilke premisser som skal ligge til grunn for dette. Dette er overveielser man bør ta og avgjørelser man bør fatte i «fredstid». Altså når man er så rasjonell som mulig og når man ikke sitter «midt oppi det» med fysisk og / eller psykisk sykdom. Da kan en ta praten med dem det gjelder.

La oss ikke straffe de som faktisk ønsker å ivareta menneskers individuelle verdighet ved å innfri deres ønske om å dø, enten det er ved aktiv å hjelpe dem til å dø eller ved å assistere deres avslutning av eget liv.

La ikke la egen sorg og egen dårlige samvittighet stå i veien for andres verdighet og råderett over eget liv og egen død.

Aktiv dødshjelp og assistert selvmord – ja takk!