Min historie har sin bakgrunn og inspirasjon i artikler som denne. Slike artikler er nok – dessverre – ikke unike. Det samme kan – dessverre – sies om de mange realitetene i min artikkel.

Det var en gang en tenåring som akkurat hadde lært hva et samfunn er, hva lover er, hva velferd er, hva EU og internasjonale organisasjoner er, hva fengsel er, hvordan skattesystemet egentlig funker, hva ”det offentlige” betyr og – ikke minst – hva politikk er. Tidligere hadde tenåringen hørt om valg, kommune, fylke, Storting, Regjering, statsminister, Konge, utenriksminister, Jens Stoltenberg, Siw Jensen, rød-grønn og FrP.

Som så mange andre tenåringer sa også denne ”Politikk? Nei, det bryr meg ikke noen ting. Det er kjedelig og det angår meg ikke.”

Skolen var, for akkurat denne tenåringen, et sted man måtte gå – ikke et sted man ville gå. Denne holdninga baserte seg mye på at skolen var kjedelig fordi fagene var slitsomme. Lesinga gikk tregt, matematikk var ensbetydende med rare symboler som danset rundt og ord som var så vanskelige at det var umulig å henge med så snart læreren åpnet munnen. For ikke å snakke om de ekstra vanskelige begrepsfagene som samfunnsfag, naturfag og RLE. Tenåringen hadde, etter diverse tester, fått sine rettmessige papirer som utløser ressurser og rettigheter ifølge opplæringsloven.

Disse ressursene kom i form av at en ekstra lærer var inne i klasserommet i matematikktimene, individuell oppfølging av egen lærer utenfor klasserommet, og spesialpedagogisk oppfølging. Ressursene var kostbare, men likevel var investeringen verdifull da ressursene ga åpenbare resultater, og både tenåringen og foreldrene satte pris på tiltakene. Skolen og dens ansatte gledet seg med dem. Systemet funket og alt var rosenrødt.

Foreldrene er naturligvis et annet navn på velgerne. Alle tenåringer er barn av velgere, og det er jo nettopp velgerne som har lagt forholdene til rette for hvordan skolehverdagen for deres barn skal være. Helt fra sentral, nasjonalt nivå i forhold til læreplaner, føringer for hvordan ressurser skal brukes, elevers og foreldres rettigheter og ellers generelle føringer for deres barns utdanning. Så lenge systemet fungerer, er velgerne fornøyde og er lykkelig klar over at det er de som har fortjenesten for det, da det er de som har satt de rette politikerne til jobben med å forvalte landet.

På kommunalt nivå har politikerne andre ansvarsområder. De styrer mer direkte hva og hvor pengene brukes i skolen – om det skal gi ressurser til fremmedspråklig opplæring (morsmålsopplæring), spesialskoler, økonomisk handlingsramme for skolene etc. De griper med andre ord mer direkte inn i skolenes – og tenåringenes hverdag.

Tenåringen, som ikke brydde seg om politikk – i likhet med de fleste av sine klassekamerater og en god del av velgerne, levde lykkelig uvitende om at systemet rundt den kostet penger – mye penger; tenåringen tok det bare for gitt – det bare var slik hverdagen var. Inntil en dag da politikerne, som velgerne (kanskje til og med tenåringens foreldre) hadde plassert der, fant ut at de hadde drevet med en økonomisk forvaltning som ikke var forsvarlig og derfor måtte kutte betraktelig på budsjettene; politikerne, som offentlig hadde gått ut og sagt at skole skal satses på. De fant nemlig ut at det nå var dags for å kutte ned i budsjettet – over hele fjøla. Helse- og omsorgssektoren og skolesektoren – der vi finner de svakeste i samfunnet; elevene som ikke har stemmerett og de eldre og pleietrengende som trenger hjelp og støtte i hverdagen. Konsekvensene av dette var at skoler ble truet av nedleggelse, flere titalls årsverk i skolesektoren måtte sies opp.

Mer direkte for tenåringen førte dette til at alle tiltakene ble tatt bort, fordi skolen ikke lenger hadde penger til å tilby undervisning utover den allmenne opplæringa i klasserommet. Ekstra lærer inne i matematikktimene var ikke lenger et tilbud fordi det koster for mye. Det samme var tilfellet for individuell oppfølging utenfor klasserommet og annen spesialpedagogisk oppfølging. Resultatene sank jevnt etter at disse tilbudene forsvant. Foreldrene – velgerne – og tenåringen selv ble selvsagt misfornøyde med situasjonen.

Etter hvert var det ikke bare tenåringen selv, men også medelever som innså at dette var et problem. Lærernes undervisning hadde en synkende kvalitet, fordi klassene var for store til å kunne drive en fornuftig og hensiktsmessig opplæring.

Da læreren spurte elevene om de nå opplevde at politikk angikk dem, hadde plutselig pipa endret tone. Hver eneste én innså at politikk direkte angikk dem og deres hverdag, og – ikke minst – deres framtid, som tross alt er det de har mest av! De spurte om hvorfor det var blitt slik. De ville først skylde på skolen, men forstod fort at skolen får sine midler fra kommunen – fra politikerne. De plasserte derfor skylda raskt på politikerne. Imidlertid var det noen av dem som tenkte litt lenger og innså at politikerne tross alt var plassert der av velgerne, og at velgerne er de myndige i kommunen. De innså at noen av foreldrene deres kanskje hadde vært med på å sette akkurat disse politikerne til å styre – sannsynligheten var jo tross alt i aller høyeste grad til stede da de politikere som styrer gjør det fordi de har flesteparten av stemmene.

Angår det meg? Ja, det angår alle. Det angår deg like mye som meg og hvem enn det måtte være! En gang i framtida skal tenåringene stemme selv, noe de plutselig får et forhold til om de opplever en situasjon av den ovennevnte typen. Slike situasjoner begynner nå å bli realiteter rundt omkring i kommune-Norge. Norge – som skal satse på skole. Norge – som er (blant) verdens rikeste land. Norge – som gjentatte ganger er kåret til verdens beste land å bo i. Norge – landet der vi sier vi skal satse på utdanning, men der elever får et dårligere utdanningstilbud og skoler må nedlegges for at andre skal kunne drives. Norge – landet der vi heller bruker hundretusener av skattepenger brukes til fyrverkeri for å feire jubileer, sette opp skulpturer de aller fleste skattebetalerne overhodet ikke vil ha – i alle fall ikke mens resten av det kommunale systemet blør så kraftig som det gjør.

Tenåringene fant ut at politikk angikk dem. De forstod at det de lærte i samfunnsfag var kanskje vanskelige og kjedelig ord, men de var høyst nødvendige for at de skulle kunne orientere seg i verden og kunne forstå hva som foregår rundt dem – hva som faktisk betyr noe; for å kunne forstå at politikk angår dem direkte – hver dag – selv om de ikke har stemmerett. DE forstod at ansvaret til syvende og sist ligger hos velgerne.

Neste gang du går til stemmelokalet, tenk følgende:

Hva betyr mest – mengden avgift på tobakk og alkohol eller mine barns utdanning?

Hva ønsker jeg mest – mindre bompenger og lavere pris på drivstoff eller ei trygg framtid for mine barn?

Hva er viktigst – at du skal betale mindre skatt og slippe eiendomsbeskatning eller at dine skattepenger – inklusive eiendomsbeskatning – går til å sikre deg en trygg og verdig alderdom og dine barn god skolering?

Politiske valg dreier seg nemlig om dette. Ingen av de ovennevnte sakene er uviktige. Det er bare slik at noen saker er viktigere enn andre.

Å være en ansvarlig velger vil si at en – ved hvert valg – ser på hvem som styrer og hvordan man synes de gjør det før man tenker gjennom de ovennevnte spørsmål, i tillegg til det følgende:

Vil jeg ha disse til å fortsette jobben?

Angår det meg? Svaret er JA!

Handlekurv