For et par dager siden, hadde jeg en ekstra vanskelig dag. Det hjalp ikke at det var en situasjon som provoserte (og fremdeles provoserer) meg noe helt enormt.

Dagen før hadde et par kolleger og jeg hatt det morsomt med å ta bilder av oss selv i ulike situasjoner på bygget der jeg jobber, satt morsom og tvetydig tekst til før det ble delt på Facebook. Så klart forstås dette som å være i godt humør, og blir sett på som en kontrast til humøret denne vanskelige dagen.

Sannheten er at det var det gode humøret som faktisk er kontrasten til resten. Det er den dagen som, fra mitt perspektiv (og dette gjelder jo meg), stikker seg ut.

Denne vanskelige dagen kjenner jeg at det knytter seg i hals og mage, at knutene er fulle av frykt og stress, at usikkerheten brer seg i hele kroppen og at en følelse jeg har hatt hele livet trer fram fra skyggetilværelsen igjen – nemlig  følelsen av udugelighet og utilstrekkelighet.

Dette gikk såpass hardt innpå meg og jeg var på et såpass mørkt sted, at jeg valgte å kontakte nærmeste overordnede på jobb for å være åpen om dette og meddele at jeg ikke makta å komme på jobb påfølgende dag. Samvittigheten min krever at jeg understreker at dette ikke er lett for meg, at jeg ikke tar en lett utvei og at det faller meg tungt å være borte fra jobb. Heldigvis full forståelse.

Så da ble det en del timer med tenking.

Det fine med å tenke, er at man får følelsen av å vri ut alt man har i hodet sitt og kaste det ut i en haug. Den vanskelig biten er å systematisere alt i denne haugen og finne en essens i det. Noe som vitterlig var vanskelig denne dagen, så vel som andre vanskelige dager – nettopp fordi dagen er vanskelig. Man tenker ikke helt klart. Man «ser ikke skogen for bare trær».

Heldig som jeg er, finnes det fantastiske mennesker i livet mitt. Først er det ei venninne som værer at noe er i veien, og kontakter meg for å spørre om hva som er i veien (uten å gå veien om hvordan det går – det var jo åpenbart). Deretter settes telefonen i flymodus for å få ro, bortsett fra to samtaler – to meget viktige samtaler. Den ene har jeg allerede nevnt. Den andre var til en betrodd partifelle. For en støtte. For en forståelse. For noen mennesker!

Dette var likevel på et stadium der tankeprosessen ikke var kommet så godt i gang – noe den ikke gjorde før påfølgende dag (da jeg var borte fra jobb). Heldigvis var det en fastlagt avtale med en meget, meget nær venn denne kvelden – uavhengig av de siste dagers hendelser. Det var mens denne personen – fantastiske Pete – var hos meg at brikkene falt på plass for meg:

Jeg knekkes av hykleri, feighet, mangel på åpenhet, uærlighet, uredelighet, uansvarlighet, fasade og konformitet.

Fasaden vår viser verden at vi er inkluderende og forståelsesfulle. At vi godtar at folk er annerledes enn oss selv og det vi tror er det store flertallet – de «normale». De konforme. Sannheten er at cirka 10% av befolkninga faller inn under det folk flest definerer som «normalt», hvilket naturligvis gjør de normale til de unormale.

Vi sier «oh, spennende – så interessant!» til mennesker som har nye og annerledes tanker vi innerst inne vet at er fornuftige og det beste alternativet for hva vi bør gjøre av videre veivalg. Bare at det er alle andre sitt ansvar enn vårt eget å gjøre det. Så det er spennende og interessante tanker som andre må utføre. Andre får ta ansvar, mens en selv kan være behagelig uansvarlig. For selv skal vi fortsette som før. Bevare det kjente. Konformiteten.

Vi framstiller oss selv som uredde og direkte – som personer som går direkte til dem det gjelder når vi mener de har gjort noe galt. Så ender vi opp med baksnakking. Så ender vi opp med å ta opp saken med alle andre enn nettopp den eller de det gjelder. Fordi… jeg vet jammen ikke hvorfor. Er det så skummelt? Slår fasaden sprekker om vi gjør det? Skiller vi oss ut fra den konforme massen om vi gjør det? Ikke vet jeg. Jeg vet bare at jeg ikke ønsker å gjøre mot andre det jeg ikke ønsker de skal gjøre mot meg.

Så vi hykler; vi er feige. Og så går vi bak ryggen når vi egentlig forfekter et syn om at vi må være ærlige og direkte og ta det med den det gjelder. Så skaper vi mistro og mistillit. Fordi vi ikke tar ansvar. Og bevarer det bestående (som ikke fungerer slik vi vet det burde). Og blir irriterte på de som påpeker at det er slik. Selv om vi vet at de gjør det riktige ved å være åpne. Det er bare vi som ikke tør. Så vi kritiserer dem som er åpne, og vi støter dem bort. Fordi de skiller seg ut. Fra det konforme.

I tillegg til å kjenne på at min egen integritet er i dyp konflikt med konformitetens krav, og at jeg tapper all min energi på å holde en fasade, kommer det som en naturlig konsekvens at jeg kjenner på en dyp følelse av mislykkethet og utilstrekkelighet. Mislykka fordi jeg ikke innfrir konformitetens krav til en 35 år gammel mann som bor i Norge, har fast jobb og egen bolig (som man «leier av banken»). Følelsen man får utenfra om alt man burde ha gjort og burde gjøre, ligger tungt over meg. Og de fleste bidrar mer enn de aner. Konformitetens underbevissthet. Sier, mener og gjør man noe som ikke ligger innenfor de konformes virkelighetsforståelse, er man kategorisk, rar, ekstrem, radikal, vanskelig, kverulerende, barnslig og umoden.

Ja, og så kommer selvsagt mine skyhøye krav til meg selv. På veggen min henger det et svært bilde med seks leveråd uttalt av Per Fugelli. Blant disse er «husk at godt nok er godt nok» og «gi litt mer faen». Det er disse to jeg hver dag forsøker å innfri. Og som jeg hver dag ikke klarer å innfri. Og som hver dag gir følelsen av utilstrekkelighet påfyll. En følelse som har ligget i meg hele livet. Hver dag.

Så er det ute, da. Offentlig:

Jeg bruker mye energi på å framstå som glad, for å dekke over at jeg føler meg ekstremt utilstrekkelig hver dag. Noe som igjen nærer følelsen av mislykkethet. Slik har jeg hatt det så lenge jeg kan huske.

Jeg har alltid vært «utenfor allfarvei», «utenfor A4» og nonkonform. Og jeg gjennomskuer lett fasadene som liksom aksepterer det, som liksom inkluderer og som liksom «digger det». Noe som igjen nærer følelsen av mislykkethet. Slik har jeg hatt det så lenge jeg kan huske.

Jeg har alltid vært kritisk til det jeg selv (og adre) mener og vært ydmyk med tanke på at jeg kan ha feil (noe som ofte skjer). Likevel beskrives jeg som kategorisk. Ja, jeg må bli bedre til å kommunisere dette utad; at jeg er legemliggjøringa av selvkritikk. Og så må andre ta innover seg at man ikke er kategorisk bare fordi man har meninger, og at ingen blir sta og kverulerende bare fordi de har meninger som ikke er kongruente med ens egne. For det er slik jeg føler det – at jeg står for noe ekstremt og radikalt, og at kommuniserer at det er det eneste riktige, når så ikke kunne vært særlig lenger fra sannheten. Noe som igjen nærer følelsen av mislykkethet. Slik har jeg hatt det så lenge jeg kan huske.

Jeg er en person som er direkte, åpen og ærlig. Jeg gir beskjed både om jeg liker noe og om jeg ikke liker noe, og jeg vet å moderere uttalelsene ut fra kontekst. Jeg hører mange si at de setter pris på min direkte holdning. At de synes det er bra at jeg er åpen og ærlig. Hvorfor, da, opplever jeg så lite av dette fra andre? Det er jo balanse i dette. Hvis jeg er direkte, åpen og ærlig med deg, skal du problemfritt kunne returnere det i like stor grad til meg. Det er en fin måte å unngå misforståelser på. Men mange er vel redde fordi det gjør dem sårbare. Det setter dem i en posisjon der de kan «tape ansikt», der fasaden kan slå sprekker. Man ses på som svak om man er åpen om hvordan man har det, samtidig som blogger der folk skriver hvor vanskelig det er å være menneske, har et stort antall lesere. Så har vi alle det tøft. Det er beinhardt å være menneske. Men for all del – det må ikke vises utad. Det må ikke settes ord på. Det får de andre gjøre. De andre får være sårbare – jeg må for all del ikke framstå som svak og slå sprekker i fasaden. Og slik næres igjen følelsen av mislykkethet. Slik har jeg hatt det så lenge jeg kan huske.

 

Så please:

Ta ansvar.

Vær åpen. Vær ærlig. Vær direkte. Vær redelig.

Tør å være ydmyk. Tør å vise sårbarhet. Det er ingenting som viser mer styrke.

Du er annerledes. Så bli deg selv – vær deg selv. Ellers mangler du i verden.

Drit i forventninger. Drit i konformitet. Drit i fasaden. Det vil tappe deg for krefter.

Gå og gi en klem til den du mener at minst fortjener det, for sannheten er det motsatte!

 

 

 

Handlekurv