Jeg forstår deg, gamle mester. Hvorfor du kamuflerte deg. Hvorfor din skikkelse og din person, for deg, var av underordna betydning.

For det er ikke navnet eller posisjonen eller historie som er det viktige. Det er holdninga. Prinsippene. Innholdet. Og, kanskje mest av alt, budskapet.

 

Jeg tror du hadde for få hoder til å romme alle dine tanker, gamle mester. Og at du følte at du hadde vokst ut av denne verden. Jeg tror fordi vi aldri har møttes. Jeg vet fordi jeg føler. Hvordan du – din ånd – har tatt bolig i meg. Om det er konformitetens saltbeger eller integritetens kvelertak, vet jeg ei. Like fullt, mester, lever du videre.

I meg – i mange.

 

Kunsten og rasjonaliteten er det største, gamle mester. For de er ett og det samme. Man kan ikke ha den ene uten den andre. Begge uttrykker de, i sin pureste form, inderlighet. Omsorg, ansvar og engasjement. For en selv, for de andre, for framtida. Kunstens grandiose visjoner og kjærlige håp. Rasjonalitetens genuinitet og etterrettelighet. Begge sin trang til å uttrykkes, til å påvirke, til å endre. Å, mester, hvor du har tatt meg. Til steder – verdene – hvis eksistens jeg nektet for at jeg kunne nå.

Akk, mester, hvor du har vist meg og hjulpet meg på den farefulle ferd det er å – i tråd med det du alltid har ment – bli seg selv.