Åpenhet er et grunnleggende demokratisk prinsipp, og i et liberalt samfunn som det norske, skal vi holde åpenhet høyt og hegne om den som best vi kan. Mangel på åpenhet er naturligvis den beste måten for å skjule ting man vet at ikke blir akseptert om de kommer fram i lyset. Manglende åpenhet kan også forekomme gjennom kledning. Tildekking med klær gjør at kommunikasjon, undervisning, behandling etc. blir vanskelig, siden man mister en vesentlig faktor når man skal lese og forholde seg til andre mennesker – nemlig ansiktsuttrykket (i noen tilfeller også kroppsspråk).

 

Niqab – et plagg som tildekker kvinners ansikt – og burka – et plagg som tildekker kvinners kropp fra topp til tå – er begge eksempler på plagg som reduserer åpenheten i et (demokratisk) samfunn. Begge plaggene er eldre enn islam, så jeg mener det er uryddig og urimelig å bruke religions-argumentet for å rettferdiggjøre et ønske om forbud mot plaggene. Et interessant poeng, om man bruker Bibelen og Det gamle testamente som kilde, er at tildekking av kvinners ansikt mer bidro til å fremheve kvinnenes seksualitet snarere enn å tilsløre den (1 Mos 38, 15: «Da Juda fikk se henne, tenkte han at hun var en prostituert, for hun hadde dekket ansiktet.»)

Det uryddige med å bruke religions-argumentet er også at man da må trekke ei grense for alle religiøse plagg – plagg som på noen som helst måte indikerer tro eller mangel på sådan. For meg er dette i strid med Verdenserklæringen om menneskerettigheter, som i artikkel 18 fastslår at «enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer». Slik jeg forstår dette, er det altså en menneskerettighet at man er fri til å uttrykke sin religion, deriblant gjennom kledning.

Grunnen til at jeg ønsker å regulere bruken av plagg som tildekker ansikt og / eller hele kroppen fra topp til tå, er at jeg mener det er i strid med det demokratiske prinsippet om åpenhet og at det gjør kommunikasjon vanskelig. For noen vil det kanskje framstå som et banalt poeng – se likevel for deg følgende: Du skal ha et foredrag eller undervise en klasse der det sitter 5-10 personer med Anonymous-masker på seg, mens noen andre holder boka eller hendene foran ansiktene sine. Hvor lett er det for deg å avholde dette foredraget eller å undervise denne klassen?

Ansiktsspråk og mimikk er fraværende. Kroppsspråk blir også utfordrende med en burka. Satt på spissen, kan du også si at du ikke har noen anelse om hvem som befinner seg bak burkaen.

Debatten rundt burkini er, for meg, ei avsporing. Burkinien dekker ikke ansiktene og burkinien gjør at alle jenter nå har en mulighet til å lære å svømme, fordi man nå har tatt bort ett av de største hindrene for å kunne delta i svømme- og livredningsopplæringa. På samfunnsnivå er konsekvensen økt sikkerhet for innbyggerne, mens både på det personlige nivå og samfunnsnivå er konsekvensen økt inkludering og deltagelse i samfunn, og på helt personlig nivå er konsekvensen mestring.

Hijaben kan (og bør) nevnes i denne sammenheng. Hijaben kan også kalles skaut – et plagg med lange tradisjoner her i Norge. Navnet bør ikke skjemme noen, og det er ingen grunn til å tenke bedre om plagget om det kalles skaut og verre om plagget om det kalles hijab (kun fordi det er et ord fra andre kulturer). Utfordringa med hijab er ikke plagget i seg selv, men de holdninger som knyttes til plagget. At jenter ned i laveste skolealder blir påtvunget et plagg fordi jentebarna bor i et seksualisert samfunn og at de derfor blir seksuelle objekt, er et holdningsproblem. Det er et problem fordi de foreldrene som tvinger døtrene sine til å gå med hijaben på grunn av ovennevnte motiv, legitimerer de holdningene de vil beskytte døtrene mot. Ved å tvinge hijab på så unge jenter, er foreldrene altså selv med på å gjøre dem til seksuelle objekt.

 

Konklusjonen min er derfor:

– niqab og burka aksepteres ikke i det offentlige rom på grunn av hensynet til åpenhet som et sentralt demokratisk prinsipp

– burkini aksepteres fordi ansikt ikke tildekkes, og fordi plagget faktisk kan bidra til at alle jenter kan delta i svømme- og livredningsundervisninga

– hijab aksepteres uten videre som plagg, samtidig som vi må ta et oppgjør med våre holdninger til seksualitet og kropp både på individuelt nivå og samfunnsnivå

– symbol som viser religiøs tilknytning eller mangel på sådan, skal selvsagt være lov i det offentlige rom

I tillegg mener jeg at religiøs lavalder bør senkes fra dagens nivå på 15 år. Hvor lavt grensa skal settes bør absolutt være rom for offentlig samtale og debatt.