Hvorfor må mine reoler

ordnes likt dine?

Hvorfor må mitt rom

strigles som ditt?

Hvorfor må mine strenger

stemmes etter di pipe?

Hvorfor må mitt liv

leves etter dine regler?

 

Hvorfor må jeg lytte mens du snakker,

når du bare hører til jeg er ferdig med å forklare?

Hvorfor jeg tale det du ønsker,

når du ikke en gang liker den av stemmen min?

 

Hvorfor vil du at jeg og alle bidrar

når det uansett ikke er bra nok

fordi vi ikke gjør det slik du har sett det for deg?

 

Hvorfor skal vi godta å bli kjefta huden full av deg,

når du ikke er i stand til å ta selvkritikk?

 

Hvorfor skal jeg ha dårlig samvittighet og skamme meg,

når det er din atferd som gjør at jeg

gruer meg, kvier meg og holder meg borte?

 

Hvorfor skal jeg trenge å tie i frykt når jeg er rundt deg,

når jeg kunne vært alene og følt meg lykkelig og fri?