Med to foreldre som er veldig komplementære, er det klart det skaper en del utfordringer. Det er ikke nødvendigvis slik at komplementært er optimalt. Jeg tror komplementære foreldre kan være veldig bra for barnet så lenge disse kvalitetene får komme fram i sin sanne form, slik at barna får se disse forskjellige sterke sidene hos sine foreldre. I relasjonen mellom foreldrene kan det by på utfordringer: Til færre felles overlappende kvaliteter eller punkter de har (eller verdier for den saks skyld), til mer sannsynlig er det at det blir gnisninger.
I voksen alder ser jeg nå at min foreldre er veldig komplementære, og mener selv at jeg har dratt stor fordel av dette. Her er grunnene:
Mor: Veldig følelsesstyrt; impulsiv og direkte. Veldig støttende, selv om det nok kunne vært kommunisert klarere. Tidvis annerledes-tenker og tidvis er hun en framelsker av det som er annerledes. Ekstremt glad i å stille opp for andre; skape sosiale tilstelninger, veldig flink til og glad i å lage mat, har ekstremt mye omsorg i seg, bryr seg veldig om andre og definitivt en livsnyter. Hun er opptatt av at vi – spesielt barn – skal ha kunst rundt oss for å stimulere fantasien.
Far: Rasjonell type. Enormt praktisk anlagt, der mor er mer akademisk. Meget hjelpsom. Der mor er glad i alle – også de rundt familien (venner) – er han glad i de aller nærmeste; veldig familiekjær, og det kommer nok kanskje av familieforholdene i hans egen kjernefamilie i oppveksten. Opptatt av at man må tenke selv – tenke kritisk og analytisk – og å være reflektert. Selvstendighet og sunn skepsis. Gjennomtenkt, strategisk, strukturert og taktisk.
Begge er åpenbare produkt av si samtid, sin oppvekst, sin familie og stedet de vokste opp på.