Jeg merker at jeg har fått mye fra begge mine foreldre; at jeg har dratt fordel av at de er veldig komplementære. Fordi jeg er en skeptiker, jeg tenker kritisk og jeg er rasjonell; samtidig er jeg også et utprega følelsesmenneske, jeg er ekstremt omsorgsfull, bryr meg veldig om andre og setter stor pris å skape ting for andre og ha det gøy. Jeg er veldig glad i både å lage mat og spise den. Jeg er driftig, får ting til å skje, flink til å planlegge og arrangere, og så har jeg «annerledes-holdninga» fra mor – denne har jeg dratt litt lenger og rett og slett blitt ukonform. Jeg er også veldig nysgjerrig av meg. Ekstremt nysgjerrig.

Jeg er nok ganske selvoppofrende (til dels selvutslettende), eksempelvis vil jeg at folk skal glemme meg når jeg dør (bare ha en sinnssyk fest og bare gå videre i livet; glem meg – det er dét jeg ønsker). Det er nok helst slik at jeg i beste fall misliker meg selv. Kurt Cobain-plakaten jeg så da jeg var 12-13 år satte dype spor i et ungt sin og stadig dukka opp igjen i minnet mitt; plakaten der det stod ”I hate myself and I want to die”. Så jeg er nok litt for lite glad i meg selv.

Jeg er usikker og sårbar, og så har jeg et stort behov for bekreftelse. Ikke oppmerksomhet, men et behov bekreftelse på de rette tingene som jeg må finne ut hva er. Der har jeg ikke bare ett, men mange ubesvarte spørsmål.

Det at jeg ikke liker meg selv så godt, gjør at jeg er veldig ydmyk, men det kommer nok veldig dårlig fram. Jeg tror ikke det er så mange som vil anse meg som særlig ydmyk, fordi jeg har fått en noe av staheten til mine foreldre. Der er de ikke komplementære – der er de fullstendig like. Så kommuniserer nok jeg det veldig dårlig at jeg faktisk er veldig ydmyk (altfor ydmyk). Og så kjenner jeg at jeg både blir misforstått og er jeg misforstått, og mye av det kommer nok av at jeg er dårlig til å kommunisere dette. Spesielt tror jeg at jeg kan framstå som lite ydmyk i diskusjoner, der jeg ofte slenger fram en påstand; ofte er det ren polemikk. Dette gjør jeg for å få fram andres tanker og innspill med den hensikt å forme egne meninger, som jeg i utgangspunktet har få av, og de jeg har er aldri skrevet i stein. Dialog er med andre viktig for meg; det å få «sparring».

Jeg har mye å uttrykke og jeg har et enormt stort behov for å ha mennesker rundt meg. Da er det ekstra utfordrende at jeg er ensom.

 

 

 

Handlekurv