Mye av usikkerheten min, det største usikkerhetsmomentet for meg, er damer. Det er ingenting som framkaller mer usikkerhet hos meg. Spesielt hvis jeg kjenner at det kommer positive signaler tilbake. Det har vist seg nærmest umulig å håndtere.

Så snart damer og gjensidig interesse er involvert, har jeg en grunnleggende mistro til meg selv, for jeg tenker umiddelbart «hvorfor meg?», «hvorfor skal ikke denne dama bare gå ut og finne neste person som er bedre enn meg?», «hvorfor skal hun kaste vekk tida med meg?» etc. Og så er jeg redd. Redd for å risikere å tape et verdifullt, trygt og godt vennskap. Da vil jeg heller bare ha stabiliteten i vennskapet og vite at vi gode venner i stedet for å prøve å gå videre og risikere å miste vennskapet i tillegg; det har jeg erfart, og det er veldig vondt.

Jeg har jo helst lyst til bare å si det jeg føler og tenker til den det gjelder, men så er det jo dét at når jeg ikke sier det som det er, så er det ingen mulighet for det skjer noe, og hvis jeg sier det jeg tenker, blir det «too much» og for intenst, og da ryker jo alt… og det spiser meg opp innenfra.

Jeg skulle bare ønske jeg kunne tørre å risikere.

Jeg er bare for glad i folk, og så er det dette at jeg… vel – er ensom. Det dummeste du kan gjøre da er å risikere å miste folk.

Så damer… slettes ikke lett.

Men jeg har mye kjærlighet å gi, fordi jeg er grunnleggende glad i mennesker. Jeg mener at kjærlighet er fullstendig blind. Kjærlighet gjør ikke blind, kjærlighet er blind. Kjærlighet er blind fordi kjærlighet ikke har noen kjønnstilknytning. Og kjærlighet gjør deg rusa.

Jeg har ikke noe særlig høye krav til ei dame. Det er jo klart at jeg ser at det blir vanskelig for meg å være sammen med ei som er veldig sterkt troende og har et behov for at jeg skal godta alt som er en konsekvens av hennes tro og kanskje også har et behov for at jeg bekjenner meg til hennes tro. Jeg ser på religion på denne måten. Det hadde nok også vært vanskelig med ei dame som stemmer FrP (eller noe ligger enda lenger til høyre), siden jeg anser deres menneskesyn for å være såpass langt fra mitt eget at det hadde blitt ei utfordring å dele hverdagen min med noen som har et slikt menneskesyn.

Jeg er likevel meget kompromissvillig. Så lenge det ikke stilles absolutte krav.

Så er det denne «second guessing»-greia, da… hele tida tvilen og nølinga; «er det godt nok?», «kan jeg gjøre det bedre?», «hva skulle jeg heller ha gjort?»… alltid, hele tida. I alle relasjoner. Især damer (med gjensidig interesse). Om jeg bare kunne få til å styre dette…