Jeg har alltid vært et tre uten rot. Jeg har min tilknytning til (planeten) Jorda: Dette er planeten med liv på og jeg lever på denne planeten. Min identitet er kun bundet opp til meg selv og hvem og hva jeg ønsker å være. Ikke noe mer enn dét.

Jeg har ingen problemer med å… jeg er jo som mose – jeg har ingen røtter, og det er ikke så vanskelig å rive mosen opp med rota og bare ta den med en annen plass; for jeg kan i grunnen klare meg hvor som, bare så lenge jeg har folk (og selvsagt helst de rette folkene) rundt meg – fordi det er sikkerhetsnettet mitt.

Venner er familien man velger selv, og venner  – det å ha noen nært innpå seg – betyr mye for meg nå i voksen alder fordi jeg egentlig aldri hadde det da jeg var liten. Jeg hadde det aldri gjennom tenårene. Jeg hadde noen som var nærere enn andre, men det gikk aldri dypt inn; det skrapa litt borti utsida for de fleste… de fleste så det fra utsida og konstaterte, noen skrapte i overflaten og noen var «litt innenfor epleskallet», men svært få var… ingen den gang var inne i kjernen. Og etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg lært å mestre meg selv mer, og sluppet… og noen har klart å komme… ikke sånn at jeg har sluppet de inn dit, men de har klart å komme nært til kjernen, og så har jeg forstått at det er ikke noe galt at de er der – det går faktisk helt greit at de er der. Og så har jeg dratt de med lenger og lenger inn uten at de har blitt skremt og uten at de har gått sin vei. De har heller bare omfavna det – omfavna meg – og blitt med lenger inn.