Jeg klør. Så veldig

Klør etter å finne svar.

Svaret.

 

Hvordan skulle jeg klart meg uten deg?

Vel. Dette kan jeg svare på.

Jeg vet. For du var da aldri… knapt

Her.

Og kanskje var det nettopp derfor?

 

For spørsmålet er feil.

Dette er ikke spørsmålet som

Forårsaker kløen.

 

Nå som rusen – sløret – for lengst

Har lagt seg

Ser jeg spørsmålet stige opp

Fra den friske morgenduggen:

Hvordan skulle jeg klart meg med deg?

 

La det være på det rene:

Det rommer ingen vonde følelser

At jeg lurer på dette

For jeg tror – jeg vet –

Det var og er

Til det beste at du knapt var her.

At vi aldri var særlig nær (rent fysisk).

 

Det klør stadig.

Svaret er tilslørt, vil jeg tro.

Det ligger i rusen.

Som aldri kommer tilbake –

Ikke slik den var.

 

–

 

Den livslange kløe.