Jeg trodde at jeg hadde lagt kjærligheten på is og at den nærmest var gitt. Så fant jeg brått ut at jeg egentlig akkurat har begynt å vise kjærlighet – at jeg nettopp har begynt å kunne elske – fordi jeg nå har innsett hva kjærlighet er. Fordi jeg har forstått hva det vil si å elske.
I det siste har jeg tenkt mye på om jeg noensinne faktisk har opplevd genuin kjærlighet og om vi har noen som helst forutsetninger for å vite om så har skjedd. Vi har i grunnen få – om noen – referanser til hva kjærlighet er. Derfor begynte jeg å analysere både egne påståtte erfaringer med kjærlighet og det jeg opplever at andre sier og kommuniserer når de snakker om kjærlighet og det å elske.
Essensen av det hele er vel så enkel som at kjærlighet bare er et samlebegrep for å omtale aksept og bekreftelse i ett og samme ord. For hva gjør man vel når man elsker noen? Jo, man aksepterer noen for den og det de er, og man gir bekreftelse på at man liker dette og ønsker å beholde det. Altså er kjærlighet å utvise aksept og bekreftelse, og det å elske er å vise takknemlighet og gjengjeldelse.
Kjærlighet og det å elske er dermed fullstendig løsrevet fra både kjønn og det seksuelle; man kan akseptere og bekrefte noen uten at det betyr at man har et ønske om å ha sex med vedkommende, og man kan akseptere og bekrefte et menneske av samme kjønn som en selv. Altså kan man elske og utvise kjærlighet uavhengig av kjønn og uten nødvendigvis å ha ønske om å manifestere det i noe seksuelt.
Så er vel spørsmålene:
a. Har jeg vist kjærlighet og har jeg elska?
b. Viser jeg kjærlighet og elsker jeg?
Svarene er:
a. Fordi jeg ikke har innsett dette før nå, må jeg si «nei, ikke fullt ut».
b. Jeg aner ikke. Jeg tror at jeg enda ikke klarer det fullt ut, men jeg prøver som best jeg kan.