Fasadefritt og direkte. Ufiltrert og upolert. Åpent og ærlig. Slik går denne dagen inn i minneboka om mitt liv:

Nei, jeg finner meg faen ikke å bli fortalt hvordan jeg skal gjøre av folk som ikke lever etter det de selv preker. Jeg finner meg faen ikke i at en går bak ryggen min og går rett til andre uten at du har sagt noe som helst til den det angår – nemlig meg. Hvordan kan du forvente respekt og lojalitet når du ikke utviser noe av det selv? Hadde verden bare visst hvor utrolig feig og veik du er.

Jeg orker svært lite mer nå. Er svært nær ved å miste det som er igjen av mot på jobb. Er nær ved å trekke meg fra alt som har med politikk å gjøre. Er fryktelig, fryktelig nær å bare forsvinne fra radaren. Er lei av å bli så forbanna lett engasjert. Er lei av ord. Er lei av holdes for narr – av meg selv framfor noen. Er lei av å leve med den dypeste selvforakt. Er lei av å svinge mellom hvitt og svart.

Jeg drømmer. Ikke om kjærlighet. Ikke om nærvær og samvær med et annet menneske. Ikke om å oppnå noe. Ikke om å vinne noe. Ikke om heder og ære. Ro. Jeg drømmer om ro. Om å forsvinne. Til ro. Til min egen verden. Her inne. Uforstyrra. Uhindra.

Fri.