Det var en gang ei dame som het Sanne. Hun hadde 13 svært ulike barn, både i alder, evner, størrelse og utfordringer. Alene med 13 barn førte naturlig nok til at det var nokså trange kår og stadig behov for mer ressurser. Alle barna var svært glad i sin mor og satte sin fulle lit til at hun skulle klare å bedre situasjonen, og hun hadde sin fulle hyre med å få endene til å gå rundt. Det som likevel gjorde det vanskelig for Sanne, var at hun ønsket helst å være hjemme med sine 13 barn hele tida for å passe på dem. Dette førte dessverre til at Sanne ikke fikk prøvd ut alle muligheter til å bedre forholdene og skaffe mer ressurser til veie.

Hun klarte å legge om kostholdet til barna slik at de spiste mindre, og hun klarte å legge om til et mer bærekraftig forbruk slik at ressursene de hadde kunne vare lenger. I tillegg klarte hun å skaffe noe ekstra ressurser ved å selge varer de produserte hjemme. Dette var dessverre ikke nok til å dekke over alle behovene de hadde.

Det var sannelig trange tider hos Sanne, stakkar.

Sanne hadde også to naboer – Solveig og Gjest. Deres familier var omtrent like store, og variasjonen i utfordringer var like stor, selv om barnas utfordringer var ulike i de tre familiene. Likevel klarte Solveig og Gjest i sine familier å få det til å gå nokså greit rundt, uten at Sanne og hennes 13 barn helt forstod hvordan og hvorfor.

I lange tider hadde Sanne grubla over hvordan hun kunne skaffe mer ressurser til sine kjære barn for å sikre dem ei best mulig framtid og et mest mulig verdig liv. De klarte ikke å produsere mer, barna kunne ikke spise mindre og forbruket var allerede så lavt som det kunne være.

Sanne spurte derfor Solveig og Gjest hva de gjorde for å skaffe til veie nok ressurser. Solveig sa at hun hadde måtte begynne i ny jobb for å øke inntektene. Hun hadde klart å øke inntektene nesten så mye som hun hadde håpt og forventa, og derfor klarte nå hennes familie seg ganske bra. Gjest hadde gjort samme grep, selv om inntektene var litt lavere enn forventa. Likevel gikk det greit for Gjest og barna, som tross alt var fornøyd.

Verken barna til Solveig eller Gjest levde på det samme minimumet som Sanne og hennes 13 barn gjorde.

Det pussige i Sanne sin familie var likevel at flertallet av de 13 barna hennes ikke ønska at hun skulle skaffe seg en jobb. De ønsket ikke at hun skulle gjøre som Solveig og Gjest – å skaffe mer inntekter til familien.

De av Sanne sine barn som ønska at hun skulle få seg en jobb, organiserte seg for (i det minste) å forsøke å få mora til å komme på andre tanker. De prøvde å legge saken fram for sine søsken, og viste til vennene sine – Solveig og Gjest sine barn. De prøvde å vise hvordan de hadde det.

Dessverre ville ikke søsknene lytte. Derfor lytta ikke Sanne særlig mye på dem heller. Sanne valgte å høre på flertallet av barna.

Dermed fortsatte det som før, med trange rammer og dårlige framtidsutsikter for de 13 barna, som likevel klagde sin nød til tross for at de ikke gjorde noe for å endre situasjonen.