Nå klare eg ikkje mer. Fullstendig resignert. Tappa for energi og inspirasjon av all frustrasjonen, all krisemaksimeringå, all frykten.

Eg gidde ikkje prøve mer. Eg gidde ikkje utfordre gode, flotte vennskap og risikere å miste de fordi eg ønske noe mer enn vennskap.

Så eg gidde ikkje prøve mer på å få meg kjæreste. Det ønsket føles det mer som om alle andre har på mine vegne enn det eg sjøl har på egne vegne.

Det e nok med å prøve å passe inn. Prøve å ver sånn andre håpe og ønske eg ska ver.

Nå kan eg forhåpentligvis slappe av og bare ver mer sjøl. Slappe av uten å ver redd for at eg ødelegge noe fint fordi eg ikkje vett kordan eg ska gjør noe eg ikkje vett ka e.

Eg sko bare ønske det va aksept og forståelse. Og at enkelt bare visste… ka eg egentlig tenke, føle og meine. At eg ikkje va redd for å sei det.

Kan ikkje spelet bare slutta? Alt e et spel eg ikkje forstår. Og hvis det ikkje e et spel, slite eg med å forstå dét óg, for det virke absolutt som et spel.

Ja, og selvsagt… eg beklage.

 

 

 

Handlekurv