Ydmykt krummer den sterke nakken

Som for – feilaktig – å beklage

Til oss andre

Beklage at den ikke klarer å passe inn i

Vår kunstige samfunnsstruktur

I vår konforme verden

Mens vi, vi vandrer forbi

Ubevisste i en ubevisst flokk

Som nuller i et stort tall –

Svake og verdiløse

Med mindre vi har ett eneste 1-tall foran oss

Vi vandrer forbi

I kald fordømmelse og kynisk ekskludering

Av et menneske og en historie vi ikke kjenner

Kvalmende uvitende og arrogant hovmodige

Lever vi konforme – vi som innretter oss –

I villfarelsen om at vi er de sterke

I blind forglemmelse om at

Hovmod står for fall