Hvis jeg enda en gang skal høre at «det skjer når du minst venter det», bør du forvente noe høyst uventa. For så dum at du selv tror på det, nekter jeg å tro at du er, og jeg blir provosert av tanken på at du kan tro at jeg er dum nok til å tro på det. Så slutt å si det!

Om du er ei av de som har lyst til å lire av deg at «du er jo er super fyr – en sånn som damer ønsker», så kan du jo heller forsøke å overbevise meg om hvorfor jeg skal tro på deg, ettersom du åpenbart ikke er enig med flertallet av de av ditt eget kjønn. Hvordan kan du tro at du på noen måte kan gjøre deg til talsperson for alle andre av ditt kjønn, spesielt med tanke på at du ikke lever i pakt med det du selv sier? Hadde du gjort dét, hadde du selvsagt ikke trengt å si det.

Og god tid? Hva pokker vet vel du om jeg har god tid? Bare hold dette tullpreiket for deg selv.

Sannheten er vel at jeg nok ikke er noe hett samleobjekt. Markedsverdien er lav, behovet er fraværende og etterspørselen er fraværende. Situasjonen er konstant og vedvarende, slik den har vært over lang tid.

Derfor kommer nå konkursbegjæringa.

Jeg trekker meg selv ut av markedet, og plasserer meg selv der jeg hører hjemme – på skraphaugen; i glemselen.

Og faen ikke prøv deg med noe «ikke gi opp, da!» Det har du, for det første, ingenting med. For det andre har jeg ikke gitt opp – jeg har blitt gitt opp.

Ferdig nå.

 

 

 

Handlekurv