Del 1 – 07.10.16

#1

– Amicus, amici mei. Ut quid dereliquisti me?

– Insidiæ, amica mea. Insidiæ, insidiæ.

 

– Nå er det nok, sa ekornet kort og bestemt. – Jeg kan ikke lenger… til tross for at du har vært og alt vi har hatt. Det er det du har gjort. Det er ikke så mye i seg selv, men det du har utretta mens du gjorde det.

Treet vifter med greinene så løvet rister; noe faller også livløst til bakken.

– Men hva med…

– Nei, ikke noe ”hva med mine følelser” nå. Ingen beklagelser eller bortforklaringer nå. Ingen ”men”. Dette var nok. Mer enn nok. Alt for mye.

– Hva skal jeg gjøre, da?

– Nyte høsten og ta en lang vinterpause.

– Uten ett eneste løv. Begravd i snø. Lite lys og varme. Ingen næring. Og ikke noe selskap. Alene, kald og forlatt.

– En dag kommer det et nytt ekorn. Jeg må – – finne meg et nytt tre å ta bolig i.

– Men ingen ekorn er jo som deg! Jeg kommer til å råtne innenfra.

– Ingen er like. Og kanskje du trenger å fortæres litt innenfra så du kan sitte igjen med noe som er mer essensen i deg. Finn tilbake frøet i deg!

– Jeg blir heller papir enn å bli frø igjen.

– Ikke bli. Ikke bli noe annet enn du er. Finne tilbake til. Finne tilbake til deg selv. Bli en ny bjelke og en ny ryggrad og trygghet i noen andres liv. En ny og annerledes ryggrad. En bedre.

– Jeg tilgir deg, kjære ekorn, for du vet ikke hva du gjør. Du vet ikke hva du sier. Du er jo meg, som jeg er deg. Vi er ett!

– Ei mer.

– Hvorfra kommer all denne vrede?

– Det er ingen vrede. En nødvendig løsrivelse fra din makt, din ustyrlighet. Tilgivelse er det du som behøver for å frarøve et lystig lite ekorn livets gleder og livets letthet. Med denne letthet drar jeg videre til min nye verden. Alt det beste for deg her i denne verden.

Og med dét, ble treet stående igjen. Alene, tomt, kaldt og forlatt. Enn så lenge.

I horisonten, i det fjerne, så de begge en ny dag tvinge seg fram.

 

#2

Min kjære venn. Du, som står ved min venstre side. Du, som legger di helende hånd på min vonde høyre skulder. Du, som stadig vender tilbake. Gir meg tilflukt i din ro, ditt håp, din trøst, din røst. Din evige røst. Din evigunge, håpefulle røst. Dine ord, alltid treffende. Enhver situasjon, i ethvert humør. Universell i alle former; polyfoni universell, universelt polyfon.

Få meg nå til å lære. Til å forlate, til å glemme. Til å leve. Leve vel. Bedre. Med samvittigheten ren.

Forstå. Endre. Forgå.

Til sist bli ett.

 

#3

Hvorfor sier du at dine øyne er åpne, så åpne, når du må stenge min for ikke å miste din allerede forgangne verden av syne?

Hvordan kan du tillate noen å villede deg med fortidas illusjoner og holde deg i villfarelsen når livet er ditt og viljen er din?

Hvordan kan du i det hele tatt innbille deg at jeg på noe vis skal finne meg i det samme – at du setter de samme vegger og barrierer for min eksistens, for min naturgitte frihet?

Hvorfor blir du så forbausa av disse frihetens ord?

Fordi du selv er så kua at du erkjenner at du ikke har det i deg å klare å bryte ut av ufriheten lenker til tross for at du vet hvor sanne disse frihetens ord er?

Fordi du ikke forstår ordene, ikke forstår språket og ikke aksepterer at det du ikke begriper likefullt kan være både riktig og sant?

Se veggene rundt deg.

Se hvordan noen har satt dem der – for å styre deg.

Se hvordan din frihet har blitt frarøvet deg.

Se hvordan livets frie vilje og naturens iboende kraft svinner hen i deg.

 

#4

Ta ei fra meg min frihet til å bestemme over alle aspekt ved mitt lit bare fordi du finner det så ubehagelig og krevende å ta stilling til alt det fortærende ved disse valg.

Pålegg meg ikke ufrihet selv om du frasier deg muligheten og retten til selv å ha all makt i eget liv, selv om du aksepterer at andre forvalter dine muligheter og retter.

Selv om du ser på døden som en straff i ethvert henseende, medfører det ikke at alles syn skal og må sammenfalle med ditt. Døden må ikke være det verst tenkelig for alle, selv om du frykter den. Avslutning av livet du kjenner er ikke nødvendigvis ei endelig avslutning.

Selv lengter jeg hver dag, hvert sekund, til å bli ett med alt, med naturen. Den ultimate frihet må det være, at man ikke er begrense av fysisk, legemlig form.

 

 

Del 2 – 08.10.16

#1

Hvis jeg på min døende dag skulle ha noen anger for noe som helst, må det være at jeg ikke gjorde fullt ut det jeg ønska, at jeg ikke utførte naturens kall til meg. For seint er det aldri til å gjøre det man innerst inn, gjemt bak all bortforklaring og rettferdiggjøring, vet så inderlig vel at er riktig. At denne svakhet har fått sette rot også hos meg, er nok for meg den største av de skammelighet jeg kan tenke meg at jeg har latt skje. Ansvarsfraskrivelse, rettferdiggjøring, bortforklaring og manglende ærlighet, åpenhet og tilstedeværelse. Verden er, tross sitt iherdige forsøk og sterke ønske, enda ikke klar for og i stand til å takle åpenhet og ærlighet, og kanskje enda mindre nå enn noensinne. Derfor er det med en ubeskrivelig glede jeg kan si til deg, min for all ettertid evige venn, at jeg hele mitt hjerte er takknemlig og overlykkelig for din konstante tilstedeværelse, genuine ærlighet og universelle ansvarliggjøring. Aldri er det for seint. Aldri.

For evig og alltid – takk.

 

#2

Kaskader av farger

Av universets søteste perler

Naturens største mirakler

Spilles ut for mitt åsyn

Når din kraft slippes løs

Så dyp, så inderlig

Så ærlig, så genuin

Et rikt glimt av sannhet

Et gammaglimt

Som ingen helt forstår

Før de har følt

For din kraft er mer enn

Lyden som bærer den

Den er mer enn de

Medium som formidler den

Den er langt mer enn hva

Sansene evner å fange opp

Langt mer enn

Bevisstheten noensinne kan være bevisst

Din kraft, beste og kjæreste venn,

Er noe mer enn bare en selv

Mer enn jeg, meg, du og deg

Mer enn vi, oss, dere, de og dem

Den er alt

Det hele

Det vi kan begripe og

Det vi på alle tenkelige vis enda ikke kan gripe

Den hele universelle sannhet

Åpenbart, av deg, for oss alle

Alle som ønsker å motta

Som ønsker å forstå

Naturens ord

Livets kraft

Universets evige sannheter

 

Handlekurv