16.10.16

#16 – Tåpenes testamente

«Glem meg,» tenker tåpen

«Glem meg og fortsett med livene deres. Gå videre.»

Tåpenes eget minneord – et genuint ønske om å glemmes

Når tåpen først har blitt seg selv

Har den intet behov for å huskes

Intet behov for å minnes

Ens ettermæle er uvesentlig

For øyeblikket er alt

Øyeblikkene definerer tåpen

Tåpen er til stede

I tanker, ånd og handling – ikke fysisk, forgjengelig form

Tåpen setter spor

I sunn og stadig skepsis – aldri endelig og absolutt, bundet av det skrevne ord

Ingen tåpe forsvinner eller returnerer

En tåpe forblir

For tåpen er livet selv

Små glimt, små opphopninger

Av energi

Som aldri oppstår eller forsvinner

Bare er

Fra evighet til evighet

Ingen tåpe er av den grunn redd

For døden er intet å frykte

For døden er ikke slutten

Derfor trenger ingen tåpe å huskes

Derfor trenger ingen tåpe å bindes ved å minnes

Av dårene

Derfor bekymrer ingen tåpe seg slik dårene gjør

Over ettermælet

For hvem trenger vel slikt som alltid forblir?

 

 

#17 – Tåpens tristesse (Sorti)

Ingen frykt her i Riket

For her er perspektiv

Her er annerledeshetens rom

Mangfoldets inkluderende kraft

 

Frykten for fallet forfølger meg nå

For jeg hva som venter meg der nederst

Blant eksemplenes harde, spisse tinder

Tynne og tette som spiker spidder de meg

 

Tilbake vil jeg ikke, men et «må» trumfer et «vil»

Mens et «bør» er det ingen som lytter til

For en dåre kan aldri begripe et «bør»

De lammes av ordet; de vet ikke hva de gjør

 

Heller et liv svevende i limbo

Enn å kjeppjages fra skanse til skanse

På stadig flukt etter meg selv

Drevet til vanvidd av dårenes uvitenhet

 

De, som forveksler handlekraft med hovmod og ansvar meg angst

De, som forveksler inkludering med integrering og likeverd med likhet

De, som forveksler skepsis med svakhet og styrke med stahet

De, som forveksler antagelser med absolutter og sannsynlighet med sannhet

 

Hold meg igjen – la meg ikke falle

Eller la meg glemme; bli uvitende som dem

La meg atter bli en dåre

Så jeg i det minste kan overleve blant dem

 

De, som forveksler mulighet med makt og … med …

De, som forveksler fri som en fugl med fordomsfull og

De, som forveksler visdom med viten

De, som forveksler klokhet med kunnskap

 

 

 

17.10.16

#18 – Epitaf

Videre går også denne ferden

Fra det som er nå til neste verden

For tåpen er evig og skal aldri forgå

Kraften den er vil for alltid bestå

Nå din erkjennelse, følg samme vei

For tåpen bor i oss alle – også deg!

 

Handlekurv