10.10.16
#11
Se for deg følgende:
Du er ti centimeter høy og går i en kornåker i full blomst.
Du går først én tur der du tråkker opp en nesten usynlig sti.
Du går turen igjen flere ganger etter hverandre. Stien blir tydelig.
Du går turen mens du strør grus på stien slik at du skal huske den.
Du går tur på den tydelige stien mens du legger sand oppå grusen.
Du går en behagelig tur på den tydelige og jevne veien mens du bygger gjerder rundt den.
Du går en behagelig tur på den oversiktlige, trygge og jevne veien mens du regulerer atferden til alle som ferdes på den.
Du går en behagelig og bekymringsløs tur på den oversiktlige, trygge og jevne veien mens du bygger tak over den.
Du går en tur. Du kikker på vegger, på tak og ned i bakken. Du ser ikke lenger gullet som ligger i veikanten.
Du har glemt hvor herlig befriende og berikende det var å tråkke opp en ny sti mens du må se til alle kanter for å finne den beste retninga på stien.
Så vokser du.
Du blir én meter høy og får overblikk over kornåkeren.
Du ser et nettverk av små veier som alle leder til det samme stedet på kornåkeren.
Du ser at det er flere kornåkre.
Du ser at disse trenger å bindes sammen.
Du lager stier, som du så lager kjerreveier av før du til sist bygger veier som du kapsler inn i vegger og tak.
Så vokser du.
Du blir ti meter høy.
Du ser at åkrene er knytta til et gårdsbygg og et gårdsbruk.
Du blir hundre meter høy og ser at gårdsbrukene er knytta sammen.
Du ser at de er knytta sammen med andre bygg.
Du ser andre bygg som ikke er gårdsbruk.
Du ser områder som ikke er åkrer.
Du ser vekster som ikke er korn.
Du ser mennesker.
Du ser at menneskene er som korn – ulike.
Du ser at menneskene er knytta sammen.
Du ser at stiene mellom menneskene viskes ut.
Du ser at menneskene bygger innkapsla veier mellom seg.
Du ser at de ekskluderer seg.
Du ser at de knapt ser kornaksene rundt seg.
Du ser at de knapt innser at de selv er et korn på en uendelig stor åker blant uendelig mange åkre blant uendelig mange gårdsbygg og gårdsbruk blant uendelig mange bygg og uendelig store landområder i et uendelig stort kosmos.
Du ser at vi er så uendelig små.
Du ser at vi er så tett knytta sammen.
Du ser stiene som knytter oss sammen.
Du begynner å lage stier. Et mylder av stier som knyttes sammen.
Myriader av stier som knytter alt på vår lille åker sammen.
Fordi vi har bare denne åkeren vår.