I

Jeg lo. En befriende latter i symfoni med en latter fordi det var morsomt, men først og fremst befriende. Befriende fordi jeg endelig igjen fikk høre et menneske snakke på denne måten. Et menneske som forteller om samtaler med bilder, planter, egne kroppsdeler og ymse ikke-mennskelig. Befriende fordi det gjør at kjenner på den herlige følelsen av «åh, så er jeg ikke alene i verden om å gjøre dette».

– Jeg sa til pikken at nå er det nok. Nå er det jeg som bestemmer.

Det var da jeg lo. Ikke en lang latter, men såpass at den ble lagt merke til.

– Jo, men det er sant. Nå er det over. Det er ikke verdt det. Kaste vekk tida på meningsløs puling, bare for å døyve… nei, flykte fra ubehaget ved ensomheten? Nei, faen heller.

– Nei, altså jeg lo ikke av det du sa, men fordi du faktisk sa det. Til pikken din.

– Men det er jo sant!

– Ja, jeg er jo helt enig! Det er ikke noe å jakte eller trakte etter. Det er jo bare en aktivitet. Man ligger der og skuer på hverandre. ‘Aldri undervurdér verdien av et godt runk’, sier alltid Mouniér.

– Han har faen meg rett i det. Noe av det retteste som noensinne er sagt! Jeg har fått mye mer enn fortjent…

– Vås! Slutt med det der fortjent-snakket! avbrøt jeg.

– Æh, du vet hva jeg mener: Jeg har fått mer godt enn de fleste får, og skal være takknemlig for alt jeg fikk. Og at jeg ble irrasjonell i det øyeblikk det ble revet fra meg, er fordi jeg takler ensomhet så jævla dårlig.

Jeg sa ingenting. Visste ikke hva jeg skulle si. Og jeg visste at han visste det. Han kjente min dype, hverdagslige ensomhet; min livsensomhet.

– Så jeg… jeg løp vel vitende rett inn i armene på den neste som sto klar til å ta i mot pikken min, fortsatte han.

Han inhalerte. Jeg hadde på ingen måte noe å si på det som nettopp hadde blitt ytra. Så, etter å ha blåst ut forrige dose giftstoffer fra sin spesielle sigarett, gjorde han jobben selv:

– Selvfølgelig, jeg vet det er jævla dumt. Jeg vet det var feil. Joda, jeg har vifta rundt med kølla i mange år da vi var på veien, men det var alle involverte klar over og det var aksept for det. Tøm og røm; man har sine behov. Full forståelse fra kommandosentralen.

– Men når kommandosentralen forsvant, trengte du en ny, og den…

– Ja, sant – jeg innbilte meg, stikk i strid med eget bedre vitende, at jeg skulle finne meg en ny kommandosentral. Mens det jeg egentlig trengte, og søkte, var en stabil tilgang på tøm og røm. Og hva faen var det jeg fant meg?

Jeg forstod at det var et retorisk spørsmål. Jeg visste at han visste. Igjen. Og svarte derfor ikke. Annet enn et stille «hm».

– Men nå er det faen meg slutt. På tøm og røm. På at pikken skal bestemme. Vi har alle begrensa antall dager, og jeg skal faen meg ikke kaste mine bort på musejakt.

– Skål for dét, for faen, sa jeg.


II

Og så, den kvelden, så jeg bildene. Bildene du sendte. Det kunne vært nærbilde av ei fjern stjerne eller av en vidunderlige supernova, men det var bilde av deg. Med din egen aura. Strålende på lik linje med noen stjerne. To øyne. To intense lys, som to tvillingstjerner. To blå kjemper. Om enn hvor fjernt lyset kommer fra, var det så levende, så livgivende. Følelsen av at uansett hvor langt borte ankeret er, så er det uansett der. Om enn ubeskrivelig langt borte, er jeg rotfesta; jeg er ikke alene. For du lyser mot meg, forankrer meg i kosmos. Bare ved et blikk fra langt borte. Et øyeblikk fra et annet sted, fra evigheten. Et smil mer livsnødvendig enn vann for en uttørka hals i ørkenen. Et smil som forplanter seg utover kinnene dine mer enn en vanndråpe som faller på en speilblank vannflate. Det var – det er – alt. Alt jeg visste jeg så den gang, for så lenge siden. Lyset som strålte mot meg i sort-hvitt. Liggende på magen i gresset. Med leggene i kryss opp mot sommerhimmelen. Allerede da. Allerede den gang. Bekrefta igjen og igjen. Ankeret; to blå kjemper. Som bringer meg sikkerhet. Stadig.

En verden som blir et litt bedre sted. Fordi… fordi du. Fordi du er deg. Fordi du er. Fordi vi er i bane rundt hverandre. Fordi det er er viktigere enn det meste. Fordi det meste er så underordna, så ubeskrivelig irrelevant. Fordi alt det meste annet er av det ytre, mens dette… vi – det som er, som måtte være, mellom oss – er av det indre; noe dypere.


III

Du trodde vel egentlig aldri på det. I alle fall ikke den gang. Alt ordner seg alltid. Jeg, derimot – jeg trodde på det, og tror enda på det. Og det opplever jeg vel at du egentlig også gjør. Bare at det, for deg som for meg, tidvis er vanskelig å tro på, å holde fast på troen på. For når det bare er mørke, når det eneste som eksisterer er mørke, er det vanskelig – umulig – å tro at det finnes lys, at det finnes håp. Men det er her melankoliens skjønnhet ligger, for hva er vel melankolien uten håp? Og hva er vel melankolien uten tristesse? Melankolien er den skjønne foreninga av naivitet med realisme og tristesse med håp. Melankoli uten håp er bare trist, og melankoli uten tristesse er bare naiv, blind positivitet. Akkurat som kjærlighet er foreninga av berusende forelskelse, jordnær fornuft og vissheten om at allting har en ende og at forelskelsen faktisk er en rus og verken mer eller mindre.

Innerst inne visste vi begge, festa til det samme ankeret, at alt ordner seg alltid. At det stemmer. Men mørket regjerte for suverent hos oss begge, dog (for det aller meste) til ulike tider. Til hver våre tidspunkt minna vi hverandre på det. At alt ordner seg. Vi hørte, visste så inderlig vel, i hverandres stemme at den andre ikke mente det når mistroen ble uttrykt, mistroen til at alt ordner seg. Betryggende nok kjente vi oss selv på den andre. Betryggende nok visste vi at vi hadde rett når vi trøsta den andre med at alt ordna seg, og dermed – betryggende nok – visste vi at den andre hadde rett når den sa at alt ordner seg. Selv om det aldri så hardnakka ble uttalt en total mistro til hele idéen om at noensinne noen gang kom til å ordne seg – at det bare var naiv ønsketenkning og at ingen av oss var dumme nok til å tro på slikt vås.

For vi innså begge at vi – både personlig og i tospann – forstod at det ikke dreide seg om å ordne seg til det vi hadde sett for oss, at det ordner seg til perfeksjon, men at det ordner seg til noe som fungerer, til noe som er godt nok. Og at godt nok – så innlysende, så avslappende det er – er godt nok. Vi innså begge at perfeksjon ikke var et mål, at det ikke var noe å strebe etter; at perfeksjon kun eksisterer i hodene, i tankene, våre. Fordi perfeksjon kan ikke framtvinges: Man skriver ikke den perfekte bok, man bare skriver og så blir den til av seg selv; man komponerer ikke det perfekte verk, man bare spiller og så blir det til av seg selv; man blir ikke en perfekt person, man bare forsøker å være et godt menneske for seg selv og alle andre, og så blir man det.

Vi forstod det hver for oss; vi forstod det sammen. Uten fysisk å være sammen. Vi bare var, og så ble vi. Vi bare ble, og så var vi. Hverandre og oss selv. Hver for oss og sammen samtidig. For tid og rom var irrelevant; tid og rom er irrelevant for den og dem som bare er (og som bare blir). Som oss.


IV

Man vet at man er med bra folk når man kan sitte lenge sammen med noen uten å si ett eneste ord, og stillheten aldri blir pinlig og merkelig, sa du en gang. Vi satt der en søndag formiddag. En kald septemberdag midt i byen. Like ved den kunstige isen der småbarnsfamiliene kom for å drepe noen formiddagstimer med unger som gled rundt på isen. Før ordene dine sank inn, fikk situasjonen meg til å tenke at «familievennlig» og «barnevennlig» først og fremst betyr «foreldrevennlig». At alt annet enn «foreldrevennlig» bare er markedsføringstriks brukt som substitutt for å si «her distraherer / passiviserer vi barna slik at foreldre kan slappe av og slippe å gjøre noe». Jeg kjente forakten stige for alt og alle som påberopte seg å være familievennlig.

Awkward silence. Hadde du faen bare visst hvorfor jeg var så stille. At du var grunnen, og at det faktum at jeg satt der med deg mer var tvingende nødvendig, en konsekvens av jeg var på besøk, at jeg ikke bodde her og var usikker på denne jævla byen. Du var grunnen til stillheten min. Selv om jeg likevel, og enda i dag, synes du er «bra folk». At jeg enda har deg dypt i mitt hjerte. Men du var like fullt grunnen til at jeg ikke klarte å si et ord, og at jeg – når jeg ikke klarte å distrahere meg fra tankene om kvelden før – lurte på hvorfor i helvete du hadde gjort dette mot meg. Hvorfor du hadde røska ut hjertet mitt, trampa og pissa på det, drukna det for – med vilje – å løse det opp i et syrebad. Hvorfor du hadde gjort dette når jeg hadde brukt penger jeg egentlig ikke hadde for å besøke deg, for å feire deg; hvorfor du hadde gjort dette når du visste (trodde jeg i alle fall) at jeg kom for å møte deg, for å være med deg, fordi jeg fuckings elska deg.

Alt ordner seg alltid, sa du. Alltid så jævla full av jævla visdomsord, som alltid viste å fuckings stemme. Jeg ville at du skulle ha feil, men visste at du hadde rett. Jeg vet det enda – at du har rett i at alt ordner seg. At du har helt rett i at man vet at man er med bra folk når man sitte sammen uten å si ett eneste ord, og stillheten aldri blir pinlig og merkelig. Awkward silence. I mange måneder. Ja, nesten år. Men noe falmer bare aldri. Det bare forblir intakt. Det endrer gjerne sin ytre form, men den indre betydninga består.


V

Jeg iakttok deg. Du hadde endra deg, tenkte jeg. Du virka – framstod – lik, men var likevel forandra. Motvillig erkjente jeg at det måtte bety at også vår relasjon nødvendigvis hadde endra seg, eller at den uunngåelig måtte endre seg. Det måtte den nå. Og – enda verre – at jeg måtte endre meg som en konsekvens av at du var forandra. Alle sa det. Alle som kjente deg, at vi alle måtte endre oss nå som du og våre relasjoner til deg, som en følge av at du var endra, nå kom til å bli varig endra.

Men var du endra? Jeg var – jeg ble – usikker. For var du egentlig så forandra? Du virka som før. Som alltid. Du sa det samme som før. Du så lik ut som før. Du lukta og føltes som før. Du var deg. Som før, som alltid. Men noe var annerledes. Var det deg? Kunne det være deg? Eller…

Jeg hørte deg enda. Jeg så deg enda. Været deg enda. Kjente deg enda. Men nå… jeg lytta på deg. Observerte og studerte deg. Jeg lukta deg og følte deg. Aldri hadde jeg lytta på denne måten før, verken til deg eller til meg selv. Fordi jeg observerte deg, studerte deg, på en helt ny måte – med en ny bevissthet – oppdaga jeg stadig noe nytt ved deg. Selv om alt var som før. Alle ordene. Melodiene du sang dem med. Alt var der også før. Men nå… nå møtte jeg dem på en ny måte. Du ble ny. Du lukta ikke annerledes. Det var jeg som forstod hva du lukta. Det var duft kombinert med tanker. Visuelle inntrykk kombinert med tenking. Ord som ikke bare var lyder, men som var fulle av innhold, dybde og sammenheng. Som talte til meg. Til meg. Detaljer jeg ikke tidligere hadde lagt merke til fordi jeg bare så. Passiv registrering av at jeg så noe.

Jeg erkjente brått at du ikke hadde endra deg. At det var jeg som hadde endra meg. Eller – det var kanskje mer treffende å si at du hadde endra meg. Og at det var min relasjon til meg selv og alt rundt meg som var endra. Du var den samme. Jeg bare forstod det nå. Jeg ble bevisst det. Ble bevisst hva du sa. Hva du fortalte meg og alle andre. Hva den indre betydninga var. At ytre form var irrelevant, fordi den tar så mange former – fordi du tar så mange former. Jeg forstod det plutselig.

Alt var endra. Alt. Fra denne dagen av. Et vannskille. Vannskillet. Skjellsettende.

Og så skrev du navnet. Forhistorien. Til navnet. Navnet, sifrene, tallet. Sifrene som er, som blir, navnet, som blir tallet. Navnet som er tallet, tallet som er navnet. Tilfeldigheten som var så påfallende. Jeg hadde sett den for så lenge siden. Først bare morsomt. Så fikk den sin egen indre betydning for meg. Tilfeldigheten ble en sammenheng. Sement for relasjonen. Kjærlighet med grunnmur; kjærlighet med sammenheng. Vi var forbundet. For godt til å være sant, for sant til å være godt.

Handlekurv