Sannheter er dynamiske og foranderlige. Det skumle er når sannheter får lov til å stivne eller at man innbiller seg at sannheter er absolutt og «skrevet i stein», slik noen steintavler fra et visst fjell ofte blir sett på som endelige, evige og uforanderlige. Slik jeg ser det, bør og skal alle – absolutt alle – sannheter utfordres. Med andre ord: Grunnleggende vitenskapelig holdning, grunnleggende nysgjerrig holdning, grunnleggende kritisk holdning. Dette skaper i sum endring og ei ny oppfatning som er mer i tråd med si tid, med den kunnskap og forståelse man har i samtida.
Derfor ønsker jeg å utfordre «sannheten» om at den abrahamittiske gud – den som jøder, kristne og muslimer har felles – er en fysisk skikkelse; en slags skjeggete mannsperson som holder kosmos i sine mektige hender og som en gang i tida faktisk grep inn i historien.
På tide å utfordre gudsbegrepet!
Gud = naturen. Hele grunnlaget for denne alternative forståelsen av gud, baserer seg på at de guddommelige kreftene som utfolder seg, egentlig viser naturens krefter – alt det «gud» klarer å gjøre, klarer også naturen å gjøre. Tenker vi på norrøn mytologi, viser også de ulike hva naturen kan få til, og er manifestasjoner av ulike krefter i naturen – krefter mektigere enn oss selv. Den gang var de uforståelige krefter, mens de fleste av dem i dag er forståelige og forklarlige naturfenomen.
I tillegg er det også slik at den guden som viser seg for og taler til mennesket gjør ofte det i form av skapninger i naturen, og ofte også manifesterer «gud» seg som tanker hos de personene som er i «dialog med gud». Altså opptrer guddommen som ett eller annet legeme fra naturen.
I denne første delen vil jeg gå inn på det mange mener er verdigrunnlaget for disse tre religionene: De ti bud. De er så godt som like og omhandler det samme. Tekstmessig kommer jeg til å basere gjengivelsen av de ti bud på slik man finner dem i 2. Mosebok kapittel 20 i Bibelselskapets oversettelse fra 1978. Jeg begynner med det første budet:
1 Gud talte alle disse ord: 2 Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset.
3 Du skal ikke ha andre guder enn meg. 4 Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. 5 Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, 6 men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
Naturen talte altså til Moses i form av en brennende busk etter at Moses hadde vært oppe på Sinai-fjellet ei stund og grubla og tenkt. Kan det tenkes at Moses fikk ei åpenbaring mens han satt på fjelltoppen og så på en busk som enten tok fyr eller så ut som den brant? Åpenbaringer, som i ”åh – nå forstår jeg hvordan det henger sammen!”, viser seg i de rareste former.
Naturen har altså på ulike måter bidratt til at Moses klarte å lede sitt folk ut av slavetilværelsen i Egypt, og nå er det på tide at Moses og hans folk tar på alvor hvilke forutsetninger naturen setter for fortsatt å opprettholde sin pakt med folket den gav ansvaret for å forvalte seg. Jødedommen er jo en pakt mellom naturen («gud») og jødene, der jødene får i oppgave å passe på og forvalte naturen (skaperverket).
Moses innser nå hvordan jødene skal forvalte naturen, og han har et særs inspirert øyeblikk på Sinai-fjellet.
Naturen taler til ham. Naturen sier:
1 Naturen åpenbarte for Moses: 2 Jeg er naturen – i deg og alt en levende kraft, som førte dere ut av Egypt, ut av undertrykking.
3 Du skal ikke sette noe over meg. 4 Du skal ikke forsøke å kopiere verken meg eller noe som er i naturen, enten det er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. 5 Du skal kun tilbe og dyrke meg! For jeg, naturen, er en streng og mektig kraft. Jeg lar straffen for de som før har gjort synd mot meg komme over framtidas generasjon, 6 mens jeg viser miskunn i uoverskuelig framtid mot dem som respekterer meg og lever i pakt med meg og min bærekraft.
Det kan tenkes at dette er hovedbudskapet. Avvises kan det i alle fall ikke – det ville være både dogmatisk og (derfor) direkte uvitenskapelig. Uten at jeg påstår at dette er den hele og fulle sannhet (siden sannheter aldri er endelige og absolutte). Tanken er «hva om?» – hva om det er noe i dette? Da har i så fall Miljøpartiet de Grønne, Venstre og Sosialistisk Venstreparti noen gode poeng når det kommer til naturen, klima og miljø.
For det dreier seg om bærekraft. Naturens bærekraft. Naturen, som har alle av «guds kvaliteter». At naturen kommer til å straffe kommende generasjoner for tidligere generasjoners overtramp mot naturen og overbeskatning av dens ressurser, er det ingen tvil om. Det motsatte er også åpenbart – nemlig at dersom vi lever på en bærekraftig måte nå, og kommende generasjoner fortsetter å gjøre det, kommer det til å komme alle framtidas generasjoner til gode.
Når det gjelder det menneskeskapte versus det som er skapt av naturen selv, sier jo det aller første budet at mennesket ikke skal forsøke å gjenskape naturen. Gudebilder – altså former som skal være kopier av naturens egne skapninger – skal vi ikke lage. Er dette en hilsen til dagens teknologer som utvikler «livsformer» med kunstig intelligens (kunstig som i «ikke skapt av naturen») og kunstig form (les: form ikke skapt av naturen selv) som skal etterape former som naturen selv har skapt?
Det samme kan sies om menneskelige system som vi setter høyere enn naturen. I moderne kapitalisme er det vekst og profitt som er selve kimen, og vekst er det som definerer om noe er bærekraftig (faktisk setter FN økonomi som én av tre forutsetninger for bærekraft). Er det noe som ikke er økonomisk bærekraftig, er det oftest ikke ansett for å være bærekraftig i det hele tatt. Det betyr at det dyreste alternativet, som ofte er det som i størst mulig grad ivaretar naturens premisser og bærekraft, ikke regnes for å være bærekraftig fordi det ikke er økonomisk bærekraftig.
Kort sagt: Fordi kapitalismen er basert på stadig vekst, har mennesket lagd et system som nå er «gud» – et «gudebilde» som vi tilber og dyrker, og som vi kaller for «naturlig». Det siste bringer oss naturlig videre til neste (original)bud, som sier:
7 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren lar ikke den som misbruker hans navn, være skyldfri.
I dag omtaler vi stadig mer det menneskeskapte som naturlig. Det menneskeskapte, som i stadig større grad ikke er bærekraftig for naturen, settes altså over naturen, og så kaller vi det «vår natur». Det er de mennesker som kaller kunstig intelligens naturlig, fordi menneskets intelligens har kommet dit den er gjennom naturlige, evolusjonære prosesser i kombinasjon med vitenskap. Hva med at vi nå har brutt det andre budet – det som sier at vi ikke skal sette det menneskeskapte over naturen og kalle det for naturen når det er og blir menneskeskapt? Da blir i så fall det «nye» andrebudet:
7 Du skal ikke misbruke naturens navn, for naturen lar ikke den som misbruker dens navn, være skyldfri.
Altså er det en viss logikk i at vi kan bruke «naturen» i stedet for «gud«, og at det er en viss logikk i begge de to første budene både i seg selv og sett i sammenheng.
Mi moderne steintavle:
1 Du skal ikke sette noe over naturen. Vi skal verne om det naturen skaper og naturens bærekraft, og ikke tilbe og dyrke det menneskeskapte.
2 Du skal ikke kalle det menneskeskapte for naturlig, for det er kun ved å følge naturens premisser og opprettholde dens bærekraft at vi gjør det som er naturlig.
3 Vi er og blir en del av naturen, og vi klarer oss ikke uten den (i motsetning til naturen, som klarer seg fint uten oss; noe som også er i tråd med den tradisjonelle forståelsen av «gud» – som klarer seg fint uten oss, men ikke omvendt).