Men fyfaenihelvete, da! Karl var ikke akkurat bygd for sommerlig middelhavsvær, ei heller bygd for innsats. Her drev han med andre ord med ekstremsport der han vagga seg oppover trappene som en stranda pingvin. Capsen var mer av enn på, og langs innsida hadde elver av svette lagd en mørk, nærmest sort kant langs bunnen av den ellers kritthvite skyggelua.

Han hadde sett seg ut et mål: Den øverste benken i bakken, rett ved den stengte porten. Full av hundeskrekk som han er, måtte han passere en hund så stor som en liten bjørn. Om enn avstanden god, var det som om han sto i et bur med det jævla beistet, og måtte passere det for å komme ut. Den franske herren som eide beistet, mest sannsynlig Nosferatu i egen person, viste et øyeblikks barmhjertighet og ropte og skrek på udyret, som han etterhvert fikk temma nok til å få i bånd.

– Pff, bånd! fnøs Karl. Bånd nytter da faen ikke på en forbanna bjørn.

Lett, men tydelig misfornøyd med situasjonen.

Sekunder etterpå var misnøyen snudd til entusiasme da Karl så noe han ikke hadde sett i levende live på årevis. Vel hadde han hørt mye om franske damer; det meste hørtes ut som rykter for gode til å være sanne. Nå viste det seg å være sannhet i alle fall i ett av disse ryktene, for der – midt i synsfeltet hans; uunngåelig – lå ei fransk på benken, som var neste siste før den der han skulle sitte, og hvilte. Kommando. Helt åpenlyst. Det var like før pingvinen begynte å fly. Hva faen skulle han gjøre, da? Tida stod stille for hvert blikk og tida fløy for hver mulige løsning han tenkte på. Alle løsningene viste, på en eller annen måte, å være ubrukelige (og noen beint fram moralsk forkastelig). Ikke en fikk han varsla verken Pierre eller Hubért om denne sinnssyke hendelsen.

Få meter senere var det velfortjent pause, og tid for å bearbeide inntrykkene. Her var det jaggu berg-og-dal-bane rent følelsesmessig. På tide med noe iskaldt vann for den kokende pingvinen, som nesten ble historiens første flyvende pingvin.

Mens Karl satt og bøtta innpå vann, var Pierre ute for å «fikse ting», som han pleide å si med lav, mørk røst fra dypt inni skjeggskogen og med et rart ansiktsuttrykk. Det virka som han prøvde å gjøre seg viktig.

Denne gangen skulle han faktisk fikse noe. En jævla drittsekk av en arrangør hadde slått seg vrang og begynt med noe sludder av ei bortforklaring om hvorfor spillejobben, som alle parter hadde underskrevet på at skulle gjennomføres, nå stod i fare for å måtte avlyses. Han hadde visst forsnakka seg om utstyret. Eller, nei. Det visst tidspunktet. Eller… Nei, det var overnattiga. Betalinga…

– What-the-fuck-ever! brølte Pierre. You can’t just make up excuses, and change them as you talk!

Den lubne franske mannen satt bak pulten og lette etter ordene:

– But-uh, ehh… But-ah… We ‘ave forgotten about… Non, pardon. We made ze wrong date-uh, forsøkte han seg med.

Pierre tenkte «jævla udugelig, løgnaktige franskepakk, du kan faen ikke lage en dato», før han pusta dypt, satte seg ned, lente seg tilbake og la armene på armlena og sa:

– We have come all the way from Norway, the home vikings and trolls, We eat sheep skulls for breakfast and pee beer. We keep holy our appointments, or our wrath will strike the ones who can’t keep them. Our trolls especially love baguette-eating, blue cheese-smelling, champagne-drinking guys with no hair. So… what were you saying? That you’re going to violate all the terms we agreed on in the contract?

Idet Pierre avslutta sin lille tale, ga han den vettskremte franskmannen visittkortet til Hubért, en stor, bøff satan av en mann, som var road manager for Karl og Pierre, i tillegg til å være en fremragende advokat. Selvsagt var det bilde av murbrekkeren på visittkortet.

– Mais oui… bon! I will-uh fix ze… ze.. stuff-ah. Take it izzi! You play tonight-eh. I pay. You sleep tight-uh, after great show-eh. You ‘eadlinerrrr!

Jada, Pierre var han som fiksa greier. Hubért var et slags trumfkort som bare ble spilt om høyst nødvendig. Vanligvis trengte han ikke en gang vise seg i slike situasjoner. Pierre var en jævel i denne type settinger. I tillegg var ikke Hubért en gang våken etter forrige natts rangel på en av byens irske puber. Han hadde visst fått følge av noen franske frøkner hjem. Akkurat runda femti og mer ettertrakta enn noensinne.

For Karl, derimot, pekte pila motsatt vei, selv om nylige hendelser hadde medført at noe i det minste pekte rett oppover.

Mens han satt på benken og desperat forsøkte å kjøle ned tivolikroppen sin, så han at Nosferatu hadde bevgd seg i retning frøken Kommando. I hendene hadde han sin utdaterte flipptelefon; trolig på til å utføre paparazzi-tjeneste. Karl hadde også vært inne på tanken, men slo den fra seg. Han fryda seg over sin gode dømmekraft idet dama, som i tillegg var godt over gjennomsnittlig pen, sensa hva som foregikk og spratt opp fra benken. I stedet for at Nosferatu fikk et blinkskudd av henne, fikk hun satt inn et par blinkskudd på ham.

– Velfortjent, tenkte Karl, som smilte godt mens jenta løp avgårde.

Karl kunne ikke vente med å møte de andre gutta for å fortelle om denne lystige hendelsen, selv om han allerede tvilte på om de ville tro ham. Eller i det hele tatt bry seg. De var tross alt tjue år eldre enn ham og hadde vært ute på tur før.

Melding fra Pierre tikka inn på telefonen til Karl. «Kom til venue. Le biff er fiksa. We’re on!» Karl trakk pusten og bet seg i underleppa før han satte henda på knærne som for å presse seg selv opp.

Hubért hadde omsider klart å vri sitt enorme legeme utav senga og fått sendt damene på dør. Han dro en singlet og en, av aldeles uante og uforståelige grunner, sykkelshorts på seg, før han tok på et par utslitte sandaler og spaserte ut. Han slepte beina etter; som om han bevisst skulle slite ut de siste restene av sandalene.

Fremdeles ikke helt i form, spaserte han inn på ei kaffesjappe like ved hotellet. Til hans store fortvilelse kom det inn en gammel klovn av en mann og begynte å gaulsynge noe som muligens skulle ligne noe operagreier. Vending helt om, marsj, for faen. Og en slags marsj ble det. Hubérts egne lille protestmarsj mot skrudde, franske opera-wannabes. Med målretta gange, spaserte han rett over gata til Satan selv – Starbucks. Så forbanna provosert av at den gamle dotten forsterka skallebanken, at han bestilte den største og sterkeste kaffejævelen han kunne finne, mens han oppdaterte Facebook-statusen sin om det inntrufne, slik bare middelaldrende, smått bitre menn kan.

 

Foto: K.
Ikke før han hadde tømt det flytende kruttet og satt sine føtter utenfor kaffesyndenes høyborg, begynte en eller annen døgenikt med gitar et forfølgelsesritt av de sjeldne. Innpåsliten som faen, og langt over Hubérts grenser hva gjelder intimsone, gikk denne udugelige liksom-musikeren etter Hubért i det han følte var «et par mil» (ifølge Hubérts egne ord). Det var ikke før han stoppa opp, snudde seg mot trubaduren og så ham dypt og olmt inn i øynene, at fyren stakk avgårde som en skremt liten hund med halen opp mellom beina.

– Faens møkkafolk, mumla Hubért irritert til seg selv.

Vel framme ved spillestedet stod Pierre fornøyd og tygde på en herlig, nybakt baguette og drakk Cola. Alt ved det vante, med andre ord.

Han hadde visst stått opp med begge beina på rett side av senga idag, for et sted der inne i skjegget gliste han bredt mens han produserte den dype humringa si.

– Har dere sett de ustyrtelig festlige skilta der de selger is her i byen? Han lo nå. Så mye at han satt en god bit baguette i vranga og begynte å hoste som et helvete. Etter at slaget var vunnet, klynka han leende fram:

– …men det står jo artisanal, for faen! Skitne fransoser, tenker faen bare på anal!

Latteren tok overhånd.

– Hva faen? Har du starta dagen med en tanke for heftig jazztobakk, eller? spurte en forskrekka Karl.

En hoderistende Pierre var dypt inne i latterkrampe. Karl så på Hubért som bare himla øynene.

 

Foto: K.

Etter at Pierre hadde brukt opp hele kondisen sin til å pådra seg magekramper og deretter fått summa seg litt, var det Karl og Hubért som skulle få le fra seg da Pierre fortalte sin historie om hvordan han vant tilbake spillejobben. Hubért lo absolutt mest og hjerteligst.

Da lattersymfonien var overstått, fortsatte historiefortellinga, og Karl var narratør. Ikke akkurat den fødte forteller, noe de to andre var såpass klar over at de likevel levde seg så godt som mulig var inn i Karls referat. Til Karls store glede. Og når sant skal sies, hvilket det jo skal, satte de to eldre karene pris på historien til Karl og innerst inne ønska de at de i et øyeblikk hadde vært i Karl sine sko.

– Du da, Hubért? spurte Pierre. Du hadde jo med deg tre saftige, flotte negresser. Fortell!

– Negresse…, sa Karl spydig og demonstrativt; tydelig protesterende på det han anså for upassende ordvalg.

– Men de er jo det! svarte Pierre bestemt tilbake. Drit i Karl, du. Bare fortell, Hubért.

Hubért er og har alltid vært en gentleman – en noe bitter gentleman – som ikke driver med kiss and tell, og som derfor heller villig og engasjert la ut om sine irriterende opplevelser på vei hit.

– Det er alltid det samme med deg, Hubért. Bare idioter rundt deg. Idiotmagnet, er du! Like barn leker best, kommenterte Pierre med glimt om øyet.

Hubért, irritert over kommentaren, kasta et par peanøtter på Pierre og svarer freidig:

– Åpenbart! Her sitter jo kronidioten selv! med tydelig adresse til Pierre.

Pierre selv humra, vel vitende om at han fikk nøyaktig den reaksjonen han ønska. Karl rista oppgitt på hodet.

– Dere to, altså…

Etter at pils og peanøtter var fortært, var det på tide å hente fram instrumentene, som, i henhold tilavtalen, var blitt henta på hotellet av arrangør. Kontrabass og saksefon på plass. Lydsjekk godt igang da begeret til Hubért atter en gang er fylt til randen:

– Forbanna dåsedame! Kom deg til helvete opp på fjelltoppen og rop! Og kjør telefonen opp en viss plass! Sshhh! Go away! ropte han til ei dame som spaserte forbi konsertlokalet under lydsjekk. Han brydde seg fint lite om hun forstod språket. Han stilte seg opp midt i gangbanen hennes, slik at hun var nødt til å gå rett på ham.

Lydteknikeren snudde seg forskrekka mot Hubért, tørka svette og sa lavt til seg selv og de to musikerne:

– Oh, la la…

Karl og Pierre hadde sett dette før, så de fortsatte som om ingenting hadde skjedd.

Teknikeren var (som teknikere flest) ei snodig skrue, så gutta kalte ham bare Onkel. Rart nok, syntes de det ligna på hans faktiske navn, selv om de aldri helt hørte tydelig hva var. Onkel var uansett usedvanlig dyktig, på tross av at han forstod mindre engelsk enn Karl og Pierre forstod fransk. De fant likevel tonen (musikerne bør jo være flinke til slikt), gutta og Onkel. Hubért og Onkel var ikke helt på samme kanal (utfordring for lydteknikeren). Onkel var nok litt for satt ut av Hubérts oppførsel og var nok veldig usikker. Han skrudde likevel sjarmen på full styrke hver gang Hubért (eller blikket hans) var i nærheten.

Karl og Pierre hadde roa seg nå. De var klare for kvelden, som de skulle få lov til å avslutte; dette var jo tross alt en jazzfestival. Siden det nå var noen timer i til konsertene begynte, og enda lenger til de selv skulle på scenen, så Pierre sitt snitt til å fyre opp en saftig sigar og bestille et glass god single malt skotsk gullvann. Han mente fast og bestemt at slikt var et absolutt krav når man er på jazzfestival, og at det påligger ham et ekstra ansvar som jazzsanger å gjøre det. For ikke å glemme hans idé om at dette ga enda mer «feel» og «soul» og «finesse» til hans saksofonspill.

Pierres monolog varte to doble whisky. Da begynte Karl å kjenne presset. Han fikk fullstendig nerva. Stamma som faen og snakka, nei, mumla, usammenhengende. Karl hadde aldri spilte utenfor det lille tettstedet de alle bodde i. Kun på den ene av Rotburgs to puber hadde han spilt med Pierre. For omlag tjue sjeler, hvorav dusinet var bekjente av duoen, og halvparten av alle i lokalet hadde en promille på mer enn en tidels prosent. Festival? Utlandet? Aldri i hans villeste fantasier. Ikke som spillejobb nummer to. Kanskje nummer to hundre.

– Fuck da, Pierre! V-v-v-var det gode greier det der o-o-o-opplegget du akkurat bælma innpå? spurte Karl nervøst, tydelig prega av stundens alvor – av at han satt i en gigasvær by og skulle spille på en internasjonalt anerkjent jazzfestival med minimal live-erfaring.

– Men Karl, da, du vet jo hva whisky er! svarte Hubért. Du og jeg hadde oss jo ei solid grøftefyll hjemme hos meg for et par uker siden. Utelukkende whisky drakk du da.

– Ja, men f-f-fa-fuck, da. Det var jo a-a-a… ikke det samme.

– Tullpikk! Klart det er. Eneste forskjellen må være at jeg hadde noen sinnssykt bra greier, mens det der Pierre drakk nå…

– …er fuckings sweet jævla Clynelish, som er så fint at selv du, Hubért, blir vakker av bare å lukte på det, avbrøt Pierre. Mens Karl var like nervøs.

– H-h-h-kan jeg få smake litt på s-s-sigaren din, mann?

– Haha, hørtes suspekt ut, lo Pierre.

– Fa-fa-faen da, Pierre. Slutt å t-t-t-være så jævla seksualis… seksu… faen! Sex-fiksert!

– Ro deg ned da, mann! Her – kjør på med sigaren, du. Bare ikke sve… trekk ned, sa Pierre, etterfulgt av et par knis.

Hubért lo.

– Dåsemikler begge to!

Satan, som de musikerne spilte. Karl holdt på å pisse på seg. Forventningspresset lå over ham som ei stadig tyngre og klammere hånd. Det var ikke akkurat han som var årsaken til at de var headlinere; selve trekkplasteret. Det var det Pierre som var. Han alene kunne trekke stinn brakke her to kvelder på rad. For så vidt flere andre steder også, men nå var det denne plassen som gjaldt. Pierre hadde uansett insistert på at han nå kun inntok en scene som duo, og kun som duo med Karl. Noe Karl aldri glemte og noe som til syvende og sist hadde gjort ham til en ny fyr; en bedre musiker og et bedre menneske. Han hadde spilt så busta føyk i studio. Fullstendig overgått seg selv og det han trodde var mulig. Det var visst dette festivalstyret hadde kicka på – den forrykende plata. Ei plate der «kontrabass ble kontrakongen av kontramuren», som en anmelder så kryptisk, men visstnok ekstremt velmenende, hadde skrevet om duoens hjemmeproduksjon.

– Kun en røykepause igjen nå, sa Hubért. De visste alle hva dét innebar.

– Snakkes etterpå, da, sa Pierre.

– Ja…, mumla Karl.

Hubért ga tommel opp. Pierre krevde gruppeklem. Hubért gikk motvillig med på det han kalte «homoerotisk vissvass».

Karl gikk inn i transe. Stengte verden ute. Nå var han kontrabass. Nå var det alvor, Halvor. Pierre patta på munnstykket og blåste tidvis noen tilfeldige toner for oppvarmingas skyld.

Så de annonsert:

– Duo magnificent! Pierre et Karl. Duo de Norvége!

Karl var helt stille på innsida; utad var det bare et tom, konsentrert blikk og et livløst ansikt. Pierre gikk med saksofonen i hendene og blåste noen toner. Helsike! – han spilte en improvisasjon over åpningstemaet! Det fikk endelig roa nervene til Karl og senka skuldrene hans nedi gulvet. Kontrabassen stod allerede fint og riktig oppstilt, så det var bare å gå igang med spillinga.

Karl kjente kriblinga i kroppen. Den gode kriblinga. Bare noen få takter inn i åpningslåta. For et kick! Karl følte sterkt på at nå kommer han atter til å overgå seg selv. Pierre spilte, som vanlig, som en saksofongud. For en fyr! Publikum nøt hvert sekund. Flere stod med lukka øyne. Enkelte tørka sågar tårer!

Etter tre låter, åpna Pierre endelig kjeften og begynte å flørte med publikum fra første ord. De elska ham simpelthen! Fyren var et skue, der han stod med sin sedvanlig blankpolerte isee, solbriller, utstikkende ører og et skjegg som best kan beskrives som en kombinasjon av skjegget til Nietzsche, bin Laden og selveste Nissen. For ikke å glemme hans ubeskrivelige ansiktsuttrykk mens han jobber iherdig med å trykke ut tonene fra saksofonen sin – like ikonisk som Dizzy Gillespie. At publikum mest sannsynlig lå noe under gjennomsnittet hva gjelder engelsk, så ikke ut til å være noe hindre. Pierre fabulerte i det vide og brede, og publikum slukte det rått.

 

Kilde: http://skymeetsground.blogspot.com

Litt over halvveis i settet, midt i ei fantastisk låt Pierre har laga og synger på, hørtes et forferdelig leven. Noen glass gikk i bakken og noen folk brølte og skrek. Midt i levenet stod Hubért, tydeligvis ikke helt sitt vanlig selv. Like ved stod en eldre, noe lubben herre med Panama-hatt. Tre-fire karer holdt Hubért borte fra ham og fikk ham geleida bort og ut, mens Hubért vifta vilt med armene, tydelig motvillig.

– Faen! tenkte Karl. Nå ødelegger den kuken hele konserten, som har vært så jævla bra så langt!

Men neida, Karl tok heldigvis grundig feil. Heldigvis, og takk og pris, finnes Pierre. Kong Pierre! Redder dagen, eller rettere sagt, kvelden. Sjarmen på topp, og så inn med gasspedalen. Til bunns! Selveste kremlåta til duoen, «It takes two to tango», fikk hele rommet til å svinge med. Ikke en eneste person stod i ro!

Karl trampa taken og svaia kroppen att og fram. Før tida stoppa og det føltes som om et lyn hadde truffet ham. Der var hun! Dama! Selveste Dama – med stor d! Han satte inn høygiret og forsøkte ivrig og iherdig å oppnå blikkontakt.

– Jeg elsker henne. Fuck! Hun der skal få møte el Karlo! Jeg tror faen meg at jeg er forelska! tenkte Karl, mens han kjente en enorm varme og glede bre seg i hele ham.

Han gliste fra skulder til skulder. Som om det ikke var nok, klarte han faktisk å oppnå blikkontakt med henne. Og hun smilte søtt og forlegent tilbake, før hun flørtende fukta underleppa og bet set lett i den.

Karl holdt på å gå i bakken! Visste knapt hvor han skulle gjøre av seg. Han ble fullstendig satt ut. Fingrene spilte det de skulle av rent instinkt, mens hodet var et helt annet sted. Såpass langt borte var han, at da han kom til hektene igjen, var han godt ute i andre minuttet av en aldeles virtuos solo. Han skulle egentlig ikke spilt solo her, og låta skulle vært ferdig, men Pierre hadde intuitivt forstått at «det oppnås ikke kontakt med abonnenten» og bare latt Karl dure på.

Jubelen stod i taket da låta var ferdig. Pierre kikka bort til Karl, som smilte og strålte om kapp med sola.

– Fy faen, Karl! Vi driter i de siste par låtene og ekstranummer og drit og lort. Vi slutter nå – på topp! hørte han Pierre si i all jubelen. Karl nikka og sa blinka med det ene øyet, før han kikka tilbake til der Dama stod. Fremdeles. Intense, dype blikk ble delt. Han kunne ikke raskt nok komme seg av scenen, gjøre seg ferdig backstage og komme seg ut igjen. Ut blant publikum. Ut til Henne.

Jubelen ville ingen ende ta. Karl følte det som en evighet. Pierre måtte jo si noen ord til publikum. En kort takketale. Hylle medmusikanten. Høste mer applaus. Reklamere for plata. Høste enda mer applaus. Før Karl til sist grabba mikrofonen og skar gjennom:

– Thank you very much! You’ve been a great, lovely audience. We’ve loved playing here tonight. We hope to see you again sometime soon. Au revoooiiir!

Og med det valsa han av scenen, med Pierre på slep.

– Satan, Karl! Du er rå, mann! Det der er det mest intense, heftigste, sykeste shitet jeg noensinne har opplevd! utbrøt Pierre overlykkelig.

– Tusen takk, og lige så!

– Hva faen skjedde?

– Fuck, mann… jeg så henne.

– Hvem?

– Henne. Dama. Frøken Kommando! Jeg er faaaaen meg in løøøv, sa Karl, mens han dro vokalene veldig ut.

– Du har ikke tilfeldigvis sett syner? Folk der inne var for det meste på min alder og oppover.

– Drit og dra. Jeg vet hva jeg så. Hvem jeg så! I’m gonna getcha!

– Then go get her!

Karl smilte og gikk med bestemte skritt ut i lokalet igjen.

De fleste hadde trukket ut for frisk luft og en sigg. Inne var det mørkt og nokså stille. Karl gikk bort til dit han hadde sett henne. Ingen å se. Han spurte bartenderne. Beskrev hvordan hun så ut. Hoderisting. Han gikk ut. Kikka rundt. Ikke der. Akkurat idet han snudde seg for å gå inn igjen, fikk han et kontakt klapp på skuldrene. Det var Hubért. Karl kjente skuffelsen og oppgittheten bre seg.

– Fuck, Karl! Så du…

– Ja, jeg så at du holdt på å ødelegge hele giggen.

– Faen ta deg da, surpomp!

– Whatever…

– Hvem faen putta Sinnataggen oppi ræva di, da? Jeg lurte bare på om du så… haha, nei… det kan du umulig ha gjort. Det var jo derfor det skjedde! sa Hubért mens han lo.

– Hva?

– Hahaha. Grunnen til at det skjedde, var… hahaha… at jeg gikk på en dude der inne.

– Det skjer jo ofte og med de fleste.

– Vent, vent. Ikke ferdig enda! Jeg skulle bort i baren for å kjøpe litt drivstoff, for å si det som så. Varsellampa lyste.

– Poenget, Hubért. Poenget.

– Jaja… Jeg fikk litt moment og så merka jeg at jeg deisa borti noe stort, hardt og tungt. Hahaha. Det var en aldeles mørkest av de mørkhuda mann, som attpåtil var kledd i fuckings svart. Så jo faen ikke fyren i det helvetes mørket der inne. Han tok det fint, selv om hans glass og et par andre gikk i bakken.

Karl trakk litt på smilebåndet.

– OK, det var litt morsomt, da.

– Haha. Jafaen!

– Men hvorfor bråket?

– Jo, nå skal du høre…, sa Hubért irritert. Du husker at jeg fortalte om han kuken fra kaffesjappa?

– Ja?

– Han! Han, Karl, stod der og skulle være onkel fuckings Politi. Han burde fått seg to tette og ei badehette. Han stod faen meg der og liksom-opera-sang igjen. Ødelegger faen meg tidenes konsertopplevelse. Ja, forresten! Du var jo fuckings utenomjordisk, mann!

– Jo takk, sa Karl lite engasjert. – Du, jeg må pisse.

– Alrighty! Ses om litt, da. Party hard!

Karl gikk rett backstage igjen. Han ga Pierre referat av Hubérts eskapader. Pierre lo godt. Karl var drittlei.

– Du, jeg går i baren for å skaffe noe sterkt å drukne meg i. Noe du vil jeg skal ta med? spurte Karl.

– Bare ta to av det samme, du, svarte Pierre rolig.

Der! Hun var der! Karl kjente henne umiddelbart igjen, selv om hun stod med ryggen til. Han kunne kjent henne igjen på mils avstand. Det sorte håret som er så blankt at det nesten skinner; og med noen striper av gull. Kurvene, å, de kurvene rundt midja og over baken. Karl ble tørr i munnen. Han måtte samle det motet han kunne nå. Han var jo igrunnen en nokså sjenert fyr.

En fot foran den andre. Sakte. Sakte, men sikkert. Hvert skritt tok en evighet. Det føltes som om turen fram til bardisken ble lenger og lenger for hvert skritt. Munnen kjentes tørr som en ørken.

Bang! Underarmene og albuene føltes så tunge at det var som om de skulle gå tvers gjennom bardisken idet de traff treverket. Bartenderen kikka forskrekka på Karl.

– Eh… eh… uh… un-uh… pardon… ehm… beer. One, please. One beer, stotra han fram.

Karl hadde helt glemt ut Pierre. Borte var lysten på noe sterkt å drukne seg i.

 

Foto: K.

Øl på bardisken. Iskald. Raskt halvtom. Ingen ørkenmunn lenger. Se forsiktig, skrått mot høyre. Lukte. Å, dufta. Karl måtte lukke øynene et øyeblikk for å samle sanseinntrykk. For å nyte. Hvilken nytelse. Tida stod atter stille, helt til noen la ei myk, lita hånd på Karls høyre underarm. Karl holdt på å svime av. Han følte det som om alt blodet kroppen plutselig samla seg der han ble berørt.

– ‘allo, m’sieur, sa en herlig, sensuell stemme lavt til Karl.- Eh… hello, bonjour… eh, soir.

– You’re-ah cute-eh, sa Dama.

– Uh, spa… thank you. Merci.

Dette var ikke akkurat Karls sterkeste side. Dama fniste. Akkurat slik Karl så svak for. Han holdt på å dåne. Igjen.

– Back to Sahara. Øl, for faen, tenkte Karl, og slengte innpå resten av brygget.

– Nervoos? sa hun med utprega fransk uttale. Why you are nervoos-ah?

– You’re nice. I like you.

Rett på sak fra Karl. Som vanlig. Aldri noe rundt grøten-greier med ham.

– Mmm. Direct man you. Me likes-ah.

– Oh, you do, huh?

– Oui. I remember you-ah. You from bench.

– Eh…

– You remember me too-eh…

Karl ante ikke om det var et spørsmål eller en bekreftelse.

– Yes? sa han undrende.

– Ovv course-uh! I know you did-ah. You noticed-eh… me-ah.

– Eh…

– Oui. Ovv course-uh.

– Eh… well…

– I planned for you to do-ah. I liked you-ah. Musicien, sa hun. Igjen med utprega fransk uttale

– What?

– Pretty zing you-ah. Want to join me for party-uh?

– Ehm… party? Cool. Uh… Pierre and Hubért…

– …will be zere too-ah! Ze after party. My place. We go now-ah?

Karl fiska fram mobiltelefonen for å varsle Pierre. Dama la hånda over telefonen.

– Take it izi, m’sieur. It’s fine-ah! Zey will cum-ah. Zey will be zere-ah. Trust me-uh!

– OK…?

Hun ga Karl et kyss på kinnet, og da gikk alt i svart for ham. Lydig som en veldressert valp, fulgte han Dama inn i nattens mulm og mørke.
– Faen, Pierre! Det skulle du ha fått med deg! Karl har tidenes kveld…

– Yez. I know. Vi stod faktisk og musiserte på samem scene ikveld, mens du var opptatt med å gå på folk og være irritert.

– Jeje, whatever. Jeg mener at Karl stakk med ei jævla heftig skreppe!

– Satan, nå hørtes du gammal ut, Hubért! Vel, det forklarer hvorfor drinken – og Karl – aldri dukka opp.

– Men faen, mann! Vet du hvem dama er?

– Hun der fra benken. Frøken Kommando.

– Fuck, fuck, fuck! El shitto del intenzo!

– Det er da bare ei pen dame som han så litt for mye av før første deit, for å si det slik?

– Ne-ne-ne! Det er fuckings dattera til fuckings fyren du fuckings trua med meg!

– Åh…

Stilt senka natta seg. I alle fall i ei viss stue. Og backstage.
– Du vet, Pierre… vi skal på nachspiel der.

– Fuck…

– Yup. Indeed. Med den dattera og så støgg som han fyren ser ut, må jo kona være et syn for guder!

– Du er faen meg ikke sann!

– Haha. Du er så jævla prippen, Pierre. El Prippo burde være artistnavnet ditt! Hahaha!

– Dust! Skjønner du faen ikke at temmelig brennkvikt er vi nødt til å dra for å legge Karls drømmekveld i grus? Med mindre vi ønsker at alle tre havner in the shits? Fuck, mann…

De sprang så fort armer og bein kunne bære dem til nærmeste drosje. De slengte seg inni en sliten, gammel Citroën. Pierre ga sjåføren visittkortet til arrangøren.

– Bon! sa sjåføren og trilla kjerra avgårde.

– Fast! Quick! utbrøt Hubért.

– Mais oui, sjåføren og gliste lurt, før han satte all sin kraft på gasspedalen.

– Faen, Hubért! Vi er noen fossiler, er vi. Fram med telefonen, Øtzi! Du sender meldinger og jeg ringer. Dersom du ikke får varsel om at meldinga er lest innen tjue sekund, ringer jeg ham. Han svarer heller meg enn deg.

«Kode rød! Avbryt med dama straks. Hun er Satans datter! Alle tre vil få trøbbel om du går videre på denne stien med arrangørens datter!» Hubért hadde ikke helt taket på «kort og konsist», kan man vel trygt si.

Sekundene gikk. Pierre ble mer og mer utålmodig, der han satt og vifta med telefonen.
– Fuck, det står bare at meldinga er levert her, sa Hubért.

Før han var ferdig, hadde Pierre allerede trykka ringeknappen og slengt taletuten opp til øret.

Det ringte og ringte. Det varte og rakk.

– Satan da, Karl! Ta den jævla telefon, din feite nerd. Du elsker jo den j… Karl! For faen! Du må gi faen med dama! Hun er…

– …dattera til arrangøren, ja. Jeg vet det. Hun fortalte det på vei hit. Jeg sa at det ville være til det beste for all med litt diskresjon. Hun forstod, men ville likevel holde hånda si…

– Whatever! Er dere der nå? Hos henne? Hos arrangør? Nachspielplassen?

– Njet. Mitt hotellrom.

– Faen, faen, faen! Din dåre! Da er vi jo like langt!

– Nei, for nå vet bare vi, og ingen andre trenger å…

Linja ble brutt. Pierre ble taus. Hubért omdirigerte. Det ble stille i kjerra. Inntil Hubért brøt stillheten.

– Jeg har rom like ved Karl. Vi kjører på med et helvetes nachspiel, Pierre!

– Jafaen! Det trengs.

Hubért fikla vilt med telefonen.

– Hva driver ud med? Finner du opp og ned på den? spurte Pierre smått hånende.

– Kjeften! Jeg skaffer… noe.

– Å, herregud…

Vel framme ved hotellet, fløy Hubért ut av bilen. Pierre tok regninga for turen. Som vanlig.

– Road manager, my ass, tenkte han.

Pierre fant ham igjen ved døra til Karls rom. Han banka så du skulle tro hånda var en hakkespett. Etter ei stund trynet til Karl til syne i dørsprekka.

 

Foto: K.

– Hva faen, Hubért? Hva faen er det som feiler deg?

– Din mangel på dømmekraft. Heldigvis har du hellige Hubért her til å redde situasjonen. Dere to. Nachspiel. Mitt rom. Nå! Ellers månelyst!

– Men faen, da, mann. Vi sitter jo bare her og nipper rødvin mens vi hører på plata vår! Helt uskyldig!

– Næmmen helledussen, så sukkersøtt. Da blir det nachspiel her, bestemte Hubért idet han skjøv Karl til side og marjserte inn på Karls rom.

– Nakennipping og nakenlytting, Karl. Ikke fullt så uskyldig likevel? Jeg joiner, sa Hubért idet han flerra av seg klærne og slengte seg ned i senga.

Pinlig stillhet. Pierre stod sjokkert og så på. Hva skulle han gjøre nå, da? Trekke seg unna for å unngå at han selv ble en del av denne suppa eller forsøke å få med seg Hubért på det de faktisk hadde planlagt?

– Drit og dra, tenkte Pierre. Trekk deg vekk fra situasjonen. Dette fører ikke noe bra med seg.

Hubért, Karl og frøken Kommando satt still på Karls rom. Karl kikka vekselsvis frustrert på dama og irritert på Hubért.

– Vær så grei, Hubért. Jeg holdt meg borte igår, da du hadde et halvt lite harem med deg på rommet, og du saboterer ei hyggelig jeg har med ei dame. For første gang på sju-åtte år. Jævla god kompis.

Foto: K.

– Faen, da. Ikke spill det usle kompiskortet, Karl. Greit – du var jævla skvær igår og lot meg nyte ifred. Men, du… hva med å… Hubért prøvde å kommunisere det han mente med fingre og hender.

 

 

– Nei, faen. Nå, Hubért, er det mer enn nok fra deg.

– Men faen, da! Skal man ikke dele med seg? Jeg har mer på vei. Sikkert i heisen nå.

– Jævla nymfo!

– And I løvs it! Jeg kan begynne med henne nå, siden du er en forbanna party-pooper, sa Hubért og reiste seg opp.

Karl lukka øynene, pusta dypt inn og godt ut, tok sats og rennefart og sikta seg inn på kassa til Hubért, som gikk kontakt i bakken med Karl oppå seg. Karl reiste seg mens han holdt armene til Hubért i lås. Han dro Hubért ut på gang og slengte døra igjen. Døra gikk fort opp igjen. Nøkkelkortet til Hubérts rom. Hubérts selv var fortumla, forvirra og forskrekka; nærmest i sjokk. I nettoen vandra han til romet sitt og tusla seg til køys.

Karl og dama satt igjen alene på rommet. Hun smilte, så Karl dypt inn i øynene og sa:

– Now! Let’s get ze party started-eh!

Handlekurv