Ja, du leste rett. Eg e avhengig. Eg har ein sårbarhet i meg. Det har du óg, du bare like ikkje å innrømme det, for du tror det gjør deg svak. I stedet for å snakke om dét, vil eg heller fortelle om meg sjøl og min avhengighet.
Eg e avhengig av mennesker.
«Antiklimaks,» tenke du sikkert. OK då, så avslutt lesingå her i så fall! Hvis du fremdeles henge med, tenkte eg å gå videre inn på dette:
I kveld, søndag 7. desember, va eg på besøk på Fjordhagen – et sted der mennesker med avhengighetssårbarhet kan komme og få hjelp te å bli seg sjøl. Eg fekk altså ver med på et NA-møte, og det va ein suveren og sterk opplevelse. Det som gikk igjen e kort og godt følgende:
– de e glade for å ver ein del av et fellesskap
– at de blir inkludert og akseptert for den de e; ingen sak eller meining eller noe aent enn bare at du e et menneske altså
– at de blir møtt og snakka me av noen de kan identifisere seg med, noen som vett ka de står i og ka de ska gjennom
Altså at en ska sleppe å ver ensom, og heller dele det en e flink på sammen med andre som e flinke på det samme.
Disse menneskene e altså noen enorme ressurser. De ukonforme. De som ikkje bare godtok. De som va nysgjerrige. De som ikkje bare lya mor og far. Denne type sterke sjeler som faktisk har fått verden videre.
Disse som e «syke». Disse som e «unormale». Misfits. De som ikkje passe inn. De ukonforme. De som blir holdt utenfor – ekskludert – fordi de på ein eller aen måte e annerledes. Ja, dette høres ut som mobbing. Og det e igrunnen dét, ja. Det å bli holdt utenfor og ikkje få lov te å ver seg sjøl.
Så får en diagnoser. System og folk stemple deg. De ska prøve å «gjør deg normal». Så fint at de bare bidrar te å ødelegge ennå mer…
Mens eg sitte og høre på det de fortelle om, begynne eg – selvsagt – å reflektere litt generelt rundt avhengighet og komme då fram te at eg e avhengig sjøl. Så eg presentere meg:
«Hei, eg hette Kjell Haavard.»
Hei, Kjell Haavard! blir eg møtt med. Et rungende og herlig «hei, Kjell Haavard!»
Eg kjenne bare kordan eg kan kjenne meg igjen i det de fortelle om sin avhengighet. Konsekvensene av den. Følelsen den gir de. Kor godt det e når den blir imøtegått – kor deilig det e å «gi itte» for den.
Sånn det fortone seg for meg:
Eg elske altså å ver rundt folk. Eg elske å snakke med folk.
Eg e ofte uenig bare for å ver uenig. Ikkje fordi eg e vonde i meg, men fordi det e så utrolig gøy å snakke med folk og høre ka de meine. For – tro meg – eg lytte mer enn du fatte og begripe! Eg får med meg ka du meine, tenke og føle.
Altså spør og grave eg fordi eg genuint har lyst te å bli bedre kjent med deg. Eg vil ha så mye lærdom som mulig ut av deg – for du kan lære meg så mye!
Eg føle at eg ofte blir misforstått. Eg har sikkert mista noen potensielt meget gode bekjentskaper på det. Trist for meg – eg vett. Eg kan føles intens – eg vett. Det e altså ikkje noe vondt i det. Tvert imot! Eg like deg fordi du e i live og fordi du tilfeldigvis e akkurat der eg e akkurat der og då!
Når eg ikkje har folk rundt meg, sko en tro det va herlig og stilt. Nei, dét e det ikkje, kan eg forsikre deg om! Det e ingenting det e så mye støy i som i stillheten. I stillheten komme alle mine negative og hatefulle tanker om meg sjøl fram. Alle de ting eg mislike mest ved meg sjøl. Og ingen vett om flere av de enn meg sjøl, og ingen kjenne bedre te de enn meg sjøl. Og aldri e de så framtredende som når eg e aleina.
Jada, eg e ein usikker liten gutt på innsiå. Det e ikkje sikkert eg framstår sånn, men det e sannheten.
Det eg trenge – det du kan gi meg – e ein klem. Et klapp på skulderå og at du seie noe genuint – noe ektefølt – om at du meine eg duge te noe og ka du meine eg duge te.
Det e ingenting eg heller vil ha enn positiv bekreftelse.
Sånn e det – oppleve eg – for alle som har avhengighetssårbarhet. De trenge å bli sett. For noe positivt. Få positiv bekreftelse.
Takk og pris at eg nå har funne det som gir meg glede og inspirasjon i hverdagen:
Musikk og politikk.
Takk te Pete for å ha fornya meg som menneske og musiker. Takk for all den fantastiske støtten og bekreftelsen du har gitt meg. Takk for du har trodd så mye på meg at eg faktisk har begynt å få troen på meg sjøl!
Takk te partifeller som e flinke med å gi honnør og ros! Takk for at dokker lar meg få ver uenig bare for å ver uenig, og dermed lar både meg og dokker vokse – sammen!
Takk te gode kolleger, de som e mer enn bare kolleger, for at dokker lar meg få ver som eg e. Takk for at dokker godtar det, at dokker forstår at eg noen ganger tråkke hardt og dypt i salaten og likevel unnskylde meg. Takk for at dokker gidde å holde ut med meg!
Takk te venner for at dokker óg gidde å holde ut med meg. Takk for at dokker tar dokker tid i ein travel og hektisk hverdag.
Tusen takk for at det fins mennesker som godtar at eg ikkje e litt A4 ein gang.
Vit dét, at eg prøve så godt eg kan å ver et så bra menneske for dokker som mulig!
Vit dét, at eg at dokkers trivsel e viktigere enn min egen, for eg e ingenting hvis de rundt meg ikkje e lykkelige og smile.
Eg e ikkje bedre enn det summen av mine relasjoner tillate meg å ver.
Eg e bare ein som e avhengig. Av mennesker. Av deg.