K: Så du mener å si at det blir bedre?

H: Ja, det blir alltid bedre. Du har alltid bedre ting i vente.

K: Hva gjør deg så jævla sikker på dét, da?

H: Erfaring. Livserfaring. Jeg har opplevd knekken, jeg har opplevd å gå på veggen. Mange ganger. Og hver gang blir det bedre.

K: Å gå på en smell er jo for så vidt unntaket som bekrefter regelen. Du har flyten liksom, og så blir du vippa ut av den. Da skal det neimen ikke mye til for at ting skal bli bedre.

H: Jeg tror jeg henger med på det du mener.

K: Det er i grunnen ikke smellen eller veggen jeg tenker så mye på. Slikt skjer. Du får en på trynet, så går smerten over og du lærer å unnvike framtidige slag. Fair nok dét. Og når du har vondt, vet du at smerten ikke kommer til å vare.

H: Ja, det er jo derfor jeg sier at…

K: Nei, du omtaler en helt annen situasjon enn det jeg sikter til.

H: Jaha…?

K: Ja, altså… det er ingen vegg. Det er ingen smell. Du får ikke en på trynet. Det er bare tomt. Du er ferdig.

H: Man er da aldri ferdig? Siden man alltid har noe bedre i vente, er det jo alltid noe som ligger og venter på deg.

K: Hvem faen er du til å bestemme dét, da? Hva om jeg føler jeg har fått utretta det jeg ønsker?

H: Jeg tror du er redd, jeg.

K: Visst faen er jeg redd! Jeg er redd for morgendagen og hva den ikke har å bringe.

H: Du er redd for å miste håpet.

K: Det tror jeg at jeg allerede har mista.

H: Oi. Det er ikke bra.

K: Tell me about it…

H: Håpet er jo selve livsløgnen. Grunnen til å stå opp om morgenen. Ikke motivasjonen, men inspirasjonen.

K: Inspirasjonen, ja… den sliter jeg med. Det er jo bare jobb, jobb, jobb; og følelsen av stadig å ligge på etterskudd. Aldri være god nok. Utilstrekkelig. Jeg våkner med følelsen av at jeg skal klatre opp en fjellvegg uten armer og bein. Da er man lite inspirert til å ta fatt på den umulige oppgaven, slik jeg gjorde før. Fullstendig uredd. Da blir det vanskelig å motivere seg til å stå opp – for hvilket motiv skal jeg inn i?

H: Kanskje du bør skifte beite? Det virker som du har gått tom for livsløgn der du er nå.

K: Det er mer enn bare jobb. Det er den generelle følelsen, den emosjonelle summen på bunnlinja, som ikke er i balanse… eller… det føles som om det nettopp er balanse. At jeg er i null. Håp, drømmer og mål minus frykt, realiteter og oppnåelser blir null. Det er liksom ikke overskudd av håp, drømmer og mål.

H: Da forstår jeg at du mener at det ikke er noe bedre i vente, at det ikke ligger noe stort og fint og venter på deg der framme et sted.

K: Slik har det vært ei stund nå… mismot. Det er så lite igjen å leve for. Bare plikten. Eller idéen om at noen har ei forventning om at jeg må utføre min plikt, når sannheten er at ingen er unnværlige og at alle stort sett gir faen i alle andre enn seg selv. Jeg må ikke utføre «min plikt», fordi jeg selv ikke har definert hva den er. Den er ei innbilning og en illusjon. Det er en selv som har fått for seg at andre forventer noe, og så kuer man seg selv med andres innbilte forventninger. Når jeg nå er i ferd med å frigjøre meg fra denne illusjonen, er problemet at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre i stedet for – altså «kallet mitt»; den indre motivasjonen. Det verst tenkelige er jo å falle tilbake i rutinen med å leve opp til den ikke-eksisterende forventninga andre har. Det er verre enn døden… som ikke er så skremmende som alle skal ha det til.

H: «Tar man livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar man livet med det samme.» Du mangler livsløgnen din, du.

K: Nei, jeg mangler «livskallet». Jeg mangler mål. Ordentlige mål. Ikke materielle mål som bolig eller større bolig, bil, mer lønn, eie flere ting… nei, jeg mangler mål med meg selv. Hva og hvem jeg skal bli.

H: Du skal vel bli deg selv? Ethvert menneske er jo et mål i seg selv. Du skal jo bli deg.

K: Ja, men faen, da – hører du ikke etter? Jeg vet jo ikke hva og hvem jeg er. Jeg har jo alltid speila alle andre rundt og levd for andres trivsel og ve og vel. Aldri noensinne har jeg visst hvordan det er å være et tre med rot. Jeg er mose. Jeg er bare livskraft som «tuner inn» med omgivelsene mine. Jeg har og er ingen essens. Jeg er bare livskraft, som nå er i ferd med å miste sin kraft.

H: Kraften trenger mål og retning. Kraften trenger hensikt.

K: No shit, Sherlock… velkommen etter.

H: Igjen er det livsl…

K: Hold kjeft med livsløgnen din. Prøv heller å innta mitt perspektiv i stedet for å gjøre alt du kan for å trekke meg og min virkelighet inn i ditt perspektiv. Du har jo overhodet ingen forståelse for hva dette går i. Du har ei oppfatning av hva dette dreier seg om, en forutbestemt hypotese som du vri og vender på alt jeg sier for å få meg inn i. Du forsøker å få det jeg sier til å stemme overens med den virkelighetsoppfatninga du har. Den oppfatninga har jeg ingen problemer med å forstå, for du har enda ikke opplevd å stå der jeg nå står. Du har «bare» gått på en smell og møtt veggen. Hos meg er det ingen vegg, ingen smell og ingen slag i trynet. Det er bare tomt. Flatt, øde og livløst så langt jeg kan se, og følelsen av at bakken under meg er et evig stort hull jeg svever over og kjemper for ikke å falle nedi.

H: Sett deg noen mål, da!

K: Som hva da?

H: Skaffe ny jobb?

K: Hva godt vil dét føre med seg? Nye bekymringer? Enda et felt man er utilstrekkelig på? Mer lønn? Mer lønn for hva? Større bolig, når den jeg har allerede føles større enn nødvendig? Bil – fordi en bil er noe man blir mer lykkelig av? Det er bare materielt vås. De eneste det har verdi for, er de som vil bytte tingene de lager mot pengene dine. Men jeg driter både i ting og penger. Hva med verdier? Altså menneskelige verdier. Mellommenneskelige verdier. De som faktisk betyr noe. Det er jo ikke uten vi kaller det for verdier.

H: Men du har jo nok av verdier. Du er jo særdeles verdibasert.

K: Ja, det er jeg. Men jeg føler at alle driter i det. Ingen gidder egentlig å ta seg tid til verdier og samtaler om verdier. De knytter heller verdiene opp mot andre «valutaer» for å oppnå liksom-verdi; illusjonen av verdi. De samler på noe; på ting. De trener for medaljer eller lavere vekt. De sparer for pensjonen som ligger langt framme i ei uviss framtid. De sparer for å kjøpe flere og større ting. De streber etter å eie sjeldne ting. De streber etter å være viktige for noe. Viktige – ut fra materielle verdier. Viktige – basert på tall, enten det er målet rundt midja, BH-størrelse, verdensrekorder innen idrett, saldo, hestekrefter på bilen, antall biler eller den høye prisen på tingene de eier. Mens oppi alt dette, glemmer de verdien av seg selv, og når man innser at man har blitt villeda og levd i villfarelse, mister man mål og mening – man mister seg selv. Eller… man innser at man aldri har hatt seg selv. Det er vel nærmere sannheten enn at man mister seg selv. Man innser at livet, fram til dette øyeblikket, har vært et middel for å gjøre andre lykkelige. Men man er ikke et middel for andres lykke – man er jo et mål i seg selv! Da kommer den eksistensielle krisen, og alle de eksistensielle spørsmålene: Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hva i alle dager er meninga med livet?

H: Ja, det er jo det vi alle søker svaret på.

K: Tror vi. Men ingen snakker jo om det. Vi gir hverandre komplimenter basert på utseende og vage beskrivelser. «Så fin genser du har» – så klart er den fin, ellers hadde man ikke kjøpt den. «Du er snill» kan man si når man skal beskrive noen «som menneske». Men hva pokker legger man i snill? Det er ekstremt mange ulike oppfatninger av dette.

H: Hvor skal du med dette?

K: La meg snakke ferdig før du spør, da! «Hvem er jeg?» er jo et spørsmål man stiller like mye for å få andres bekreftelse som man stiller det til seg selv. Men når man ikke får ordentlig bekreftelse fra andre, da? Når man får bekreftelse på at man har kjøpt en genser man selv synes er fin og at man er snill, uten noe videre spesifisering av på hvilken måte man er snill, har man i realiteten ikke fått noen bekreftelse. Vi mennesker ser jo stadig mindre til hverandre – vi ser jo bare skjermer. Vi omgås stadig mindre. Da blir det også vanskelig å gi genuin bekreftelse til hverandre. Konsekvensen er at vi har vanskelig for å svare på spørsmålet «hvem er jeg?»

H: Ja, OK. For så vidt fornuftig, dette. Det henger jo sammen.

K: Selvsagt henger det sammen! Det henger også sammen med spørsmålet «hvorfor er jeg her?»

H: Den sammenhengen er jeg mer spent på, må jeg si…

K: Rart i grunnen, fordi den er kanskje enda mer åpenbar. Den innlysende grunnen er jo at to mennesker valgte å skape liv sammen, og utfallet av dette valget ble altså deg. Uten at du ble spurt, ble du altså tildelt dette livet, som kun er ditt og det eies kun av deg. Altså er du et mål i deg selv. Det å bli seg selv vil jo da bety at man skal bruke alle de forutsetningene en har for å realisere de mulighetene naturen har gitt en. Så du er altså her fordi du har blitt tildelt et liv og det livet skal være ditt middel for å realisere deg selv. Dessverre er det altså andre som bruker det som et middel for egen lykke. Da blir man villeda til å tro at man er flink til å gjøre det andre vil ha deg til å gjøre, fordi de har interesse av det. Dermed er vi tilbake på «hvem er jeg»-spørsmålet, og derfor henger de sammen. Når du vet hvem du er, vet du også hvorfor du er her. Da vet du også meninga i livet. Ikke med livet, men i livet.

H: Og hva er den?

K: Følger du med, eller?

H: Ja?

K: Det virker ikke slik. Meninga i livet er å bli seg selv – å realisere de forutsetningene naturen har gitt en. Mennesker som gjør dette, inspirerer andre. Til å gjøre det samme – til å bli seg selv. På denne måten blir det en mer harmonisk og fredelig verden. En bedre verden.

H: Men da har du vel mål og mening, da?

K: Det føles ikke slik. Det føles som å ha oppnådd et slags «nirvana» å ha innsett dette, og at jeg er gjenfødt som et nytt menneske på grunn av det. Samtidig gjør det at jeg føler mismot, fordi så få ser det samme. Da blir det ingen reell forandring.

H: Hva med at de har innsett det, og at det bare er du som ikke ser det fra deres perspektiv, men prøver å dra deres virkelighetsoppfatning inn i ditt perspektiv?

K: Ah! Listig grep du der, må jeg si. Og for all del – du har nok rett i det. Vi er jo bare mennesker.

H: Vi er bare klipper i et stort, åpent hav. Ensomme og kun oss selv nærmest.

K: Dypt. Og sant.

H: Men hvorfor føler du at du ikke vet hvem du er, da? Det slår meg at siden du har den forståelsen av komplimenter og bekreftelse som du har, må du være flink til å gi det i genuin form til de rundt deg, og at de dermed blir «smitta» av denne måten å tenke på slik at genuin bekreftelse og genuine komplimenter kommer i retur. Stemmer ikke det nokså bra med virkeligheten?

K: Jo, for så vidt.

H: For så vidt?

K: Ja. Jo… jeg får komplimenter og bekreftelse. Men siden vi er klipper, siden vi er oss selv nærmest og siden vi har vanskelig for å gå inn i andres hoder og virkelighetsforståelse, vet jeg jo ikke om det faktisk er genuint, eller andre sier det for å være vennlige. Jeg klarer liksom ikke å tro på det de sier.

H: Er det fordi du tviler på andre eller fordi du tviler på deg selv?

K: Ja.

H: Ja til hva da?

K: Begge, vel.

H: Eller… kanskje du tviler på andre fordi du tviler på deg selv?

K: Ja? Jeg har vel allerede sagt noe lignende – nemlig at jeg speiler andre, at jeg er et tre uten rot – at jeg er mose. Det er jo vanskelig å stole på seg selv når man ikke vet hva man skal stole på. Man må jo ha en essens å stole på. Jeg bare finner den ikke.

H: Bekreftelsen og komplimentene fra andre? Danner ikke de en retning, da? De gir jo en essens. Jeg vil anta at komplimentene beskriver en person – en essens – som i aller høyeste grad er til å stole på.

K: I seg selv – ja. Jeg bare «kjøper det ikke». Kanskje fordi den eneste som til syvende og sist er signifikant nok til å gi den genuine bekreftelsen som trengs, er en selv? Og når en ikke makter å gjøre dette, betyr andres bekreftelse og komplimenter fint lite, fordi man ikke klarer å tro på det – man ser det ikke selv.

H: Jeg tenker at du får si til deg selv og minne deg selv på det andre sier om deg. Gjenta det. «Brenn det fast på netthinna», som en gjerne sier. For til slutt får man overtalt seg selv. Sier man noe mange nok ganger, blir det en sannhet.

K: Så jeg skal lyve?

H: Livsløgnen, kjære deg. Livsløgnen.

K: Slutt nå med den forbanna livsløgnen.

H: OK, da. Håpet. Bygg ditt eget håp, kjære deg. Anerkjenn det fine andre sier om deg, ta det til deg, gjenta det for selv, minn deg selv på det – hver dag. Flere ganger hver dag, og spesielt når du har det tøft. Slik bygger du håp. Slik bygges inspirasjon som alle trenger å våkne med. Slik bygges motivasjon som alle trenger å stå opp til. Slik bygges håp som gjør at du har lyst til å våkne nok en morgen. Ikke først og fremst for å gjøre andre lykkelige, men for å gjøre deg selv lykkelig. Et lykkelig menneske smitter lykken over på andre. Det har du selv vært inne på.

K: Naivt…

H: Du har jo selvsagt sagt en del av dette! Er det ikke «sant» og «relevant» før det kommer fra ditt hode og din munn, kanskje?

K: Erh… jo… selvsagt. Det virker bare altfor enkelt – at man skal lyve seg til håp.

H: Men du lyver deg ikke til håp! Du gjentar andres sannheter om deg, slik at du til slutt kan klare å innta deres perspektiv og se deres virkelighet gjennom deres øyne. En virkelighet du er en del av. Du ser simpelthen deg selv gjennom feil øyne, og øynene ser deg i feil virkelighet.K: Så det er ikke å lyve for seg selv? Det er ikke selvbedrag?

H: Nei, det er veiledning og rettledning av seg selv.

K: Hm… håp er et bedre ord enn livsløgn. Og det er fornuftig nok det du sier, altså. Det henger på greip. Det henger sammen.

H: Det er jo fordi vi har prata om det nå. Jeg lytter på det du sier, og du har vist meg at du lytter på det jeg sier. Vi har reflektert hverandre på en fin måte, noe som gjør at vi har kunnet ta ut mye fornuftig i det den andre sier og slå det sammen med vårt eget. Vi har altså fått en ny og utvida virkelighet etter denne samtalen sammenligna med utgangspunktet før samtalen.

K: Ja. Jo. Sant nok. Det er jo fornuft i det vi begge har sagt.

H: Nettopp. Og se der, du! Du er et fornuftig, forstandig og oppegående mennesker med evnen til å lytte, reflektere og vurdere. Du har evnen til å kjenne etter hvordan du har det, til å sette ord på det du finner ut når kjenner etter og til å kommunisere det på en forståelig måte til andre. Du har altså evnen til å hjelpe andre til å kunne se verden fra andres perspektiv; altså at du evner å slå ned noen vegger i andres hode og gjøre dem mindre fastlåste i tillærte oppfatninger.

K: Du verden…

H: Ble du litt satt ut av komplimentene og bekreftelsen?

K: Ja…

H: Har du aldri fått høre dette før, er det dét?

K: Ja…

H: Hehe. Du ble ordknapp nå.

K: …

H: Det fine er at du ikke kan «ta meg» på noe av det jeg sa, fordi det baserer seg på det du har sagt og måten du har sagt det på, i tillegg til at det baserer seg på det du har fått høre og måten du har takla det på. Derfor er det genuint det jeg sa, og det – og jeg – er signifikant fordi du faktisk valgte å ta opp dette med meg. Det betyr at du innerst inne anser meg som signifikant. Derfor er du ordknapp. Fordi noen du anser som signifikant bekrefter noe ingen andre har gjort før.

K: …

H: Og derfor kommer tårene nå, ja…

H: Det kommer til å gå bra, dette, skal du se. Bygg håp, kjære deg! For tar man håpet fra et gjennomsnittsmenneske, tar man inspirasjonen, og dermed livsgleden, med det samme.