Den siste tiden har jeg, i lys av en diskusjon jeg hadde med en kompis, tenkt litt over spørsmålet «hva vil det si å være norsk?» – et interessant spørsmål det kan være utfordrende å finne et korrekt svar på. Jeg skal likevel forsøke å gi et svar på det; mitt svar – slik jeg ser det.

Rent juridisk er man norsk så lenge man har et papir på det. Sånn sett er det lett å avgjøre hvem som er norske.

Noen ganger er det likevel slik at vi opplever noen som «mer norske» enn andre. I disse tilfellene må det, etter mitt syn, være kulturelle betingelser som danner basis for hva man mener. Først og fremst spiller språket en sentral rolle, dog er det ikke avgjørende da det ikke er en korrekt slutning å hevde at man er norsk om man snakker norsk. Av andre ting kan man ta for seg enkelte punkter med ting som ses på som «typisk norske». Denne lista vil jeg kommentere sett ut fra mitt eget ståsted:

«Nordmenn bruker bunad / liker å gå i bunad»

Personlig har jeg aldri hatt noen til overs for bunad for menn, og ønsker ikke en egen bunad. Jeg er definitivt ikke et representativt utvalg for å avgjøre om flertallet deler eller ikke deler min manglende begeistring for bunader (først og fremst den mannlige).

«Nordmenn er født med ski på beina»

Jeg har aldri vært nevneverdig god på ski, ei heller noe særlig glad i å ha dem på beina. Snarere er jeg vel født med sokker på beina. I militæret måtte jeg ha egen instruktør for å lære å gå på deres såkalte «NATO-planker» som knapt nok kan kalles ski; dog måtte altså troppens nestkommanderende ta en tur rundt i leiren med meg for å lære langrennsteknikk. Etter instruksjonsrunden var jeg like dårlig. 3-mila brukte jeg nesten 8,5 timer på, og troppssjef vurderte å sende ut etterlysning etter meg. De to som kom bak meg hadde blitt skadet under løpet! Jeg er definitivt ikke født med ski på beina.

«Norge har en kristen kulturarv, ei kristen statskirke og er en kristen stat»

For en ateist som meg kunne ikke dette betydd mindre. Norge er ikke opprinnelig et kristent land, stat og kirke burde – etter mitt skjønn – vært atskilt og Norge burde – som USA – ikke hatt noen offisiell religion. Med andre ord følger jeg ikke «vår nasjonale tradisjon»; jeg er snarere imot den.

«Nordmenn er fjellvante og liker å gå mange fjellturer»

Vel å merke har jeg gått mange fjellturer i tenårene mine, ettersom mine foreldre er over gjennomsnittet glad i å gå fjellturer. Jeg ble følgelig dratt med som den som skulle bære deres altfor tunge sekk opp altfor steinete og bratte fjellskrenter. Svolværgeita, Galdhøpiggen og Bitihorn er (blant andre fjell) besteget, dog uten at jeg kjente særlig iver og glede over dette. Jeg regner meg ikke for å være særlig fjellvant heller. Det er vel nokså i tråd med tendensen i samfunnet ellers; i alle fall er dette min oppfatning basert på nyhetsbildet under påske- og vinterferier…

Min danske kompis mente at jeg var norsk fordi jeg var et produkt av Norge og bærer av norsk kultur. Jeg, som vanlig ute etter å ta et annet perspektiv, sa at han sannsynligvis – basert på ovennevnte punkter – er mer «typisk norsk» enn meg, hvorpå han svarte med et smil og at «det går jo ikke an!».

For meg framstår det som snodig å hevde at noen er mer norsk enn andre på bakgrunn av annet enn det rent juridiske. Jeg føler meg på mange måter veldig utypisk norsk, samtidig som jeg naturligvis har blitt preget av å vokse opp og bo hele mitt liv så langt i Norge. Betyr det at jeg ikke ville hatt de samme holdningene om jeg vokste opp andre steder? Er det helt umulig å bli et relativt likt menneske om man vokser opp et annet sted?

For min del er det altså kun «på papiret» man får definert sin nasjonale tilhørighet. Språk spiller en rolle, selv om jeg fremdeles hadde vært definert som norsk om jeg sluttet å snakke norsk og konverterte til et annet språk.

Mine foreldres opphav har i og for seg lite å bety for hvilken nasjonalitet jeg har. En person som er født i Norge av utenlandske foreldre er jo også norsk. Hvorfor skal jeg være mer norsk enn denne personen bare fordi mine foreldre er norske?

Nasjonal tilhørighet spiller uansett liten rolle, ettersom det er holdninger, verdier og det som bor av egenskaper og tanker hos den enkelte som avgjør hvem og hva man er, og i hvilken grad man er en bra person.

Jeg er ikke norsk. Jeg er meg selv – og stolt av det!

 

 

 

Handlekurv