«Husk at det er ikke deg det dreier seg om.»

Opplev mobbing, og du opplever at det og den du er ikke aksepteres av de andre. Du er ikke god nok for dem. Da fortrenger du deg selv. Du setter til side den genuine deg, og begynner å lete etter det du tror andre vil du skal være. Det dreier seg ikke lenger om deg, men de andre. Fordi du må passe inn akkurat nok til at de andre ikke ekskluderer deg og kaller deg ved ord og navn du ikke ønsker (og så videre). Altså mobbing.

For en person som har opplevd dette, er sitatet jeg åpna med det verste du kan høre. Jeg har opplevd mobbing, og jeg har fått høre sitatet sagt ordrett slik det står.

Det gjør fryktelig vondt etter å ha levd mesteparten av livet mitt for å tekkes andre, for å sørge for at alle rundt meg trives – for hvem kan vel mobbe og være slem mot noen som behandler dem fint? Jeg har – i beste fall – spilt tredjefiolin i mitt eget liv. Det har aldri dreid seg om meg.

Tanken som slo meg da jeg fikk høre denne «husk at»-setningen var: Hva om det nå skulle dreie seg om meg, da? En ubehagelig tanke jeg forlot. Umiddelbart.

Før den slo tilbake. Kraftig. Omlag en halvtime etter at jeg fikk høre det. Et drøyt halvår senere gjør det fremdeles vondt å tenke på, men ikke så mye som da ordenes knytteneve slo meg rett i magen.

Problemet, innså jeg, var at jeg hadde holdt meg selv på så lang avstand så altfor lenge, at jeg ikke lenger visst hvem og hva jeg var. I en alder av 36,5 år begynte jeg derfor å søke etter meg selv, søke etter bekreftelse fra andre. Fra andre jeg anser som bautaer i livet mitt, mennesker jeg mener at forstår meg og aksepterer meg slik jeg er.

På grunn av historikken med mobbing og på grunn av at jeg har holdt meg selv på behørig avstand, har jeg også kommet dit at jeg har vanskelig for å motta komplimenter. Jeg har innsett at siden jeg ikke tar lett på å gi komplimenter fordi jeg genuint mener det jeg sier, må jeg stole på at andre tenker det samme – at andre mener det de sier når de gir komplimenter til meg.

Neste problem er at jeg ikke har klart, og enda ikke klarer, å tro på innholdet. Grunnen er at jeg ikke klarer å gjenkjenne situasjonen jeg skal ha gjort det i og, hvis jeg gjenkjenner situasjonen, at jeg ikke kan forstå at det skal være atferd som er så ekstraordinær at det kvalifiserer til komplimenter.

Så altså – jeg innser at jeg ikke vet hva og hvem jeg selv er og jeg har store utfordringer med å ta i mot bekreftelse på det. Erkjennelsen del 1.

Jeg har siden innsett at jeg nok har vansker med å ta i mot bekreftelser på hva og hvem jeg er fordi jeg gir lite av mitt sanne jeg til andre og fordi jeg ikke egentlig har akseptert meg selv som den og det jeg er. Til det siste, så er det logisk nok fordi jeg ikke egentlig vet hva og hvem jeg er. Til det første, så er dette også ganske logisk fordi om man har opplevd mobbing, ender man ofte opp med å være ekstremt forsiktig med å dele sitt sanne jeg med andre fordi man har jo gang på gang opplevd at en ikke møter aksept fra andre for å være sitt sanne jeg. Erkjennelsen del 2.

Etter fylte 37 år kommer siste del den dype erkjennelsen av hva, hvem og hvordan jeg er. Erkjennelsen del 3 går over flere etapper, der første etappe er å innse at jeg egentlig bare er den lille gutten på fem år, den som ønsker at alle har det fint og at «alle kan leke sammen i harmoni». Den lille gutten som ønsker trivsel for alt og alle, og som derfor er opptatt av å dele og inkludere.

Neste etappe er å finne ut hvilke eksempler og beskrivelser på atferd jeg vil sette på meg selv. Snill? Bestemt? Raus? Naiv? Kategorisk? Medgjørlig? Pedantisk? Kverulant? Sterk? Tydelig?

Alle disse beskrivelsene er eksempler, og eksempler er avhengige av kontekst. Jeg kan derfor være alle typer atferd, avhengig av hvem jeg er med, når og hvor det er, hva samtalen eller samkvemmet dreier seg om etc. Derfor ble siste etappe (foreløpig) å erkjenne at jeg ikke er eksempler på og beskrivelser av atferd. Jeg er heller ikke en bestemt personlighetstype, fordi det vil også være avhengig av kontekst, fordi eksemplene vil påvirke hvilken personlighet jeg ønsker å vise og hvilken personlighet som blir oppfatta av andre.

Erkjennelsen del 3 ble, for meg, komplett da jeg innså at jeg er prinsipp! Jeg er prinsippet om å akseptere annerledeshet. Jeg er prinsippet om å søke å forstå mine medmennesker. Jeg er prinsippet om bekreftelse – å gi for å få, og å gi genuin og relevant bekreftelse. Jeg er prinsippet om å ta mest mulig ansvar for meg selv og andre. Jeg er prinsippet om at friheten gjelder overalt for alle, og at jeg derfor må regulere min egen frihet slik at jeg ikke innskrenker andres. Jeg er prinsippet om alltid å være underveis. Jeg er prinsippet om ikke å samle makt, muligheter og friheter. Jeg er prinsippet om å lytte. Jeg er prinsippet om likeverd. Jeg er prinsippet om inkludering.

Prinsipp må forvaltes, og måten man forvalter prinsippene på er avhengig av kontekst. Mennesker opplever hverandre ulikt i ulike situasjoner og dømmer på bakgrunn av eksempler og beskrivelser i enkeltsituasjoner, når de heller burde søkt etter fellestrekk i atferden til andre. Altså se etter det prinsipielle i andres atferd.

Prinsippene er min integritet. Jeg søker alltid å bevare min integritet i alle situasjoner. Det betyr at jeg aldri kan oppføre meg identisk i alle situasjoner; det ville være prinsippløst og uten integritet, fordi det bryter minst med ei side – ett prinsipp – ved med selv, nemlig prinsippet om likeverd.

Nå kjenner jeg at jeg har langt lettere for å akseptere meg selv, fordi jeg vet hva, hvem og hvordan jeg er. Nå har jeg også lettere for å gjenkjenne bekreftelsen jeg får fra andre. Nå vet jeg at jeg er god nok. Nå vet jeg at det er greit å velge bort de som ikke aksepterer meg for hvem, hva og hvordan jeg er, fordi livet er for kort til å kaste bort på tida på relasjoner som bare vil ha og aldri gi.

Nå vet jeg. Bedre.

Nå er historien med mobbing over. Den ligger i fortida. Den styrer ikke meg lenger.

Fremdeles har jeg et langt lerret å bleke. Jeg har et liv å leve. Jeg har trivsel å finne. Jeg har opplevelser å dele.

Heldigvis vet jeg også at det kommer til å gå fint. Fordi livet mitt er fullt av gull – fullt av mennesker som er verdt si vekt i gull. Med et slikt utgangspunkt skal det godt gjøres å mislykkes.

Og lykken… vel, den definerer jeg. Jeg bestemme hva som er lykken i mitt liv. Liker du den ikke, er det du som eier problemet – ikke jeg.

Jeg er prinsipp. Du er deg.

Hvem er du?

«Husk at det er deg det dreier seg om.»