Mennesker som har det tøft er lette å dømme. Overfølsomme og sarte, nærtagende og hårsåre, svake og lite selvstendige – lista er lang over karakteristikker. Det er lett å stå utenfor og mene noe og si at «det er da folk som har det verre en dem – hva er det de sutrer sånn for?» Og brått har man tatt et godt byks inn i fordømmelse og den mest effektive måten å hindre at man kan hjelpe personen som har det vanskelig.

 

Selvsagt har en lov til å mene at det finnes verre problemer enn det vedkommende står midt oppi, uten at det betyr at du har rett og gjør det riktige når du sammenligner én persons problemer med en annens. Det som er et problem for én person ER et problem for den personen, og kan derfor ikke sammenlignes med noen andres problemer. Fordi vi alle er ulike – selv to tvillingsøsken – og opplever verden ulikt, fordi vi alle har ulike erfaringer som har prega oss og fordi genetikk påvirker vår psykiske helse mer enn vi liker å tro, er de problemene vi har høyst reelle, individuelle og usammenlignbare.

Er noe et problem for en person, ja, så er det et problem – som vi andre må respektere, ta på alvor og forholde oss til.

 

Ei anna felle man kan gå i, er at man prøver å definere hva en person som har det tøft føler. Vi kan stille spørsmål som «er det sinne du føler på?», «føler du deg ensom?», «er det vanskelig å sette ord på det du føler?», «er du noe du har opplevd som du synes er vanskelig å hanskes med?», «er det noe jeg kan hjelpe med?» etc. Da får personen selv lov til å definere. Dersom det er et barn eller en ung person som ikke har fullt utvikla ordforråd, er det ofte lurt å knytte noe mer til følelsene – noe mer konkret. «Er du sinna – så sinna at du har lyst til å knuse noe?» «Er du så frustrert og synes du det er så vanskelig å sette ord på hva du føler at du har mest lyst til bare å gråte?» «Ønsker du at jeg skal hjelpe til med å finne en metode som du kan bruke til å uttrykke følesene dine?» På denne måten ser man personen, som nok vil føle det anmasende, vanskelig og stressende i begynnelsen. Men gi ikke opp – det kommer til å løsne.

Det viktigste er at man ikke framstår som den som sitter med svarene, men at man heller vil forstå og ønsker å stille opp og hjelpe.

 

Empati er bedre å vise enn sympati. Ikke stakkarsliggjør en person som har det vanskelig. Ofte kan de som har det vanskelig være veldig reflekterte, meget empatiske og særdeles sterke mennesker. Nettopp de empatiske sidene gjør dem rike på følelser, og følelser kan – som de fleste nok vet – være vanskelige å håndtere fra tid til annen. Prøv derfor heller å forstå hvordan personen har det i stedet for å dømme uten kunnskap (altså fordommer), definere følelser uten forståelse, bagatellisere problemet ved å sammenligne / «sette det i perspektiv» og opphøye problemet / den vanskelige situasjonen ved bare å synes synd på den som opplever det.

Husk også at disse menneskene lever dag ut og dag inn med dette mørket over seg. Det krever en enorm styrke å fungere så bra som mange av dem tross alt gjør i en verden der andre – som defineres som «normale» – har fått legge premissene. Dette krever en enorm styrke!

 

Hvordan kan jeg mene og påstå alt dette?

Vel – fordi jeg har opplevd det selv, og fordi jeg fremdeles opplever det. De jeg føler at dømmer uten kunnskap og samtidig (og feilaktig) sammenligner, er de jeg kanskje aller minst hadde forventa det fra.

Jeg opplever ingen som definerer uten forståelse. Problemet er vel snarere at ingen tør å spørre og (eller fordi?) ingen tør å gå ordentlig innpå det, og gjerne gir opp etter at de ikke lykkes med å få (ønska) svar ved første forsøk. Nok av ganger har jeg også opplevd de som har sunget i sympatikoret. Det hjelper minst av alt, og har motsatt effekt av å hjelpe. Det bare hjelper til med å grave ei større og dypere grøft.

 

Psykologer er dessverre blitt høyst nødvendig å ha – især i vestlig(gjort)e land. For meg er den store mengden og det økende behovet for psykologer et tegn på at vi er iferd med å bli stadig kjipere som medmennesker. Vi bryr oss mindre om de rundt oss. Vi bare later som vi bryr oss, fordi det gagner en selv og ene selvpromotering, for vi bryr oss jo igrunnen bare oss om oss selv og vår høyst personlige selvrealisering. Hadde vi brukt tid på å se de rundt oss og på å være reelt sosiale med dem – ikke lure oss selv til å tro at sosiale medier faktisk er sosiale – hadde behovet for psykologer vært betraktelig mindre, tør jeg å påstå.

 

Gi en klem. Still opp på uanmeldt besøk hos en venn. Spør hvordan de har det, før du spør hvordan de egentlig har det. Investér tid på andre mennesker du holder av. Tid er ressursen vi har størst knapphet på, samtidig som tid – ved siden av mennesker – er den viktigste ressursen vi har.

 

Jeg vil se ansiktet ditt. Jeg vil se øynene dine. Jeg vil høre stemmen din og se smilet ditt. Jeg vil kjenne huden din mot min idet vi gir hverandre en god og varm klem.

 

Jeg trenger – like mye som deg – genuine komplimenter som ikke sier noe om det ytre, men heller sier noe om meg som person – mine kvaliteter. Jeg vil heller høre at du synes jeg er flink til noe framfor å høre at du synes brillene mine er kule – noe jeg selvsagt vet, fordi det er en grunn til at jeg valgte å kjøpe dem. Jeg vil heller høre at du kom akkurat til meg ikveld fordi du trenger å prate med noen du kan stole på og betro deg til, og at jeg er den personen, enn at du synes jeg har det fint i leiligheten – noe jeg selvsagt også vet, fordi det er jeg som har innreda den.

 

Vær så snill, sørg for at du ikke hjelper til med å spre smitten av den nye, store folkesykdommen – nemlig ensomhet. I mine øyne, er depresjon bare et symptom, som trigges, blant annet, av ensomhet.

 

Se heller på to ekte øyne og et ektefølt smil rett foran deg enn i ei snapchatmelding.

Hør heller en stemme snakke til deg direkte fra munnen enn gjennom en høyttaler.

Føl heller gleden bre seg i kroppen av en person som faktisk gir deg en klem enn å motta et bilde som symboliserer det tilsvarende.

Del opplevelser i reell, fysisk sosial omgang med mennesker du verdsetter i stedet for å lure deg selv til å tro at du er sosial på sosiale medier.

 

Vær et godt medmenneske der andre mennesker fysisk er – og du er med på å forebygge psykiske vansker og skape god mental helse!

 

 

 

Handlekurv