Jeg har lenge hatt lyst til å skrive en kort redegjørelse for hvorfor jeg har havna i Venstre og hvorfor jeg stemmer slik jeg gjør. Den er kort og går derfor ikke veldig i dybden, noe som også er poenget, ettersom intensjonen er å ta borti litt av holdningene og ideologiene:
Grunnen til at jeg aldri kan stemme
Høyre
Et parti som historisk sett har vært det konservative, det som har gått i mot endring, er egentlig nok for meg. Når vi i tillegg lever i en verden der konservatisme er på frammarsj, ser vi at aksepten for det som er annerledes synker. Konformiteten står sterkt hos konservative, og det er alltid noen som ikke passer inn i den konservative malen.
Jeg er overbevist om at det er ekstremt mange Høyre-velgere og Høyre-medlemmer som ikke egentlig har sin tilhørighet i Høyre, fordi de umulig kan være konservative mennesker.
At Høyre makter å kalle seg liberalkonservative, viser at de ikke kan sin historie og grunnleggende politisk idéhistorie.
Liberalkonservativ er like umulig som isvarm.
Fremskrittspartiet
Etter å ha vært med på ett møte med FPU i min ungdom, fant jeg ut at dette ikke var noe for meg. Det er en vesentlig forskjell på liberalere og liberalister. Førstnevnte forstår at frihet må reguleres, for ellers har noen full frihet mens andre har null frihet. Tanken om at din frihet slutter der din nestes begynner, er temmelig fjern for en liberalist, som har konservatisme som sin grunnidé, mens en liberaler har liberale prinsipp som sin grunnidé.
Når man har en så sterkt definert normalitet, driver med så utstrakt kulturhovering, setter folk i båser på manglende opplysnings- og kunnskapsgrunnlag og er så fokusert på sin egen, personlige rett til frihet, faller i alle fall jeg av. Vi lever tross alt i et samfunn, og da må vi ta med andre mennesker og deres ve og vel i beregninga.
Senterpartiet
Kanskje det mest konservative partiet av alle. Da er det unødvendig å redegjøre mer for hvorfor jeg ikke stemmer Senterpartiet.
Kristelig folkeparti
KrF og alle andre kristelig parti kan jeg bare ikke stemme, ettersom de baserer seg på kristne verdier. Mer redegjørelse er unødvendig, især med tanke på at jeg er ekstremt sekulær og er stor tilhenger av den fullstendig sekulære stat.
Arbeiderpartiet
Arbeiderpartiet er en sosialdemokratisk variant av et konservativt parti, ved at de gjør svært få virkelig store og nødvendige endringer – reformer. I tillegg kritiserer de andre parti – spesielt FrP – når de egentlig er enige i veldig mye av det de andre – også FrP – sier, og tidvis går enda strengere til verks enn sistnevnte eksempelvis når det gjelder asyl- og innvandring. Først skal andre kritiseres, og når de selv mener det, skal det naturligvis ikke snakkes høyt om. Eller man snur det til at «de andre nå er enige med oss». Hva da med konsekvent å stemme ned opposisjonens forslag i åtte år, for så å legge fram samme forslag som sitt eget så snart en selv er i opposisjon?
Og så er det selvsagt tanken på at en stat skal ha for mye makt og legge så ekstremt sterke føringer for enkeltindividets muligheter.
Sosialistisk venstreparti
Mye fint og liberalt tankegods. Mye fint hva gjelder sikkerhetspolitikk, menneskesyn og miljø. Selv faller jeg av fordi dette er Venstre-verdier som blir pakka inn i sterkt sosialistiske idéer. Dersom jeg synes at forrige parti legger sterke føringer for den enkeltes muligheter, er SV enda mer for en sterk stat og sterk offentlighet.
Rødt og MDG
Partier jeg mener er viktige og nødvendige å ha i bystyrer, kommunestyrer, fylkesting og Stortinget. Rett og slett fordi de bidrar med mer representasjon, mer perspektiv og skaper større mangfold og diversitet i politikken. «Politiske vaktbikkjer» er veldig bra å ha.
Så til hvorfor jeg kunne velge
Venstre
Absolutt ikke enig i ett og alt Venstre sier, siden det bare er jeg som er 100% enig med meg selv (håper jeg). Det fine er at Venstres ti liberale prinsipp, er helt på linje med det jeg selv mener. Det er jo naturlig at et parti i størst mulig grad er enig med en selv. Slik føler jeg det med Venstres liberale prinsipp.
I noen saker skulle jeg så gjerne ønske at vi stemte annerledes. Jeg skulle helst sett at vi var såpass store at vi ikke hadde trengt å støtte ei konservativ populist-regjering med en stor trang til å kvantifisere og måle det de definerer som suksess. Jeg skulle ønske at flere mennesker tenkte ideologi og ikke spesifikke saker når de skal velge hvilket parti de skal stemme på – at de ser på prinsippene og visjonene som ligger til grunn. Da kan vi få ei retning på samfunnet, i stedet for at man får noen enkeltsaker her og der.
Selvsagt hadde det vært fint om Venstre igjen fikk oppslutninga vi hadde fra 1884 og fram til 2. verdenskrig – spesielt fra 1884 til rundt 1910. Mer realistisk er det vel at jeg gjerne kunne tenke meg at SV får Venstres oppslutning, FrP får SV si oppslutning og Venstre får FrP si.