Hemsedal-saka har satt sinnene i kok. Forståelig nok, for det er følelsesmessig opprivende. Ut fra hva vi har hørt og lest om saka, virker det åpenbart at de tre tiltale er skyldige og at bevisene og historien er tydelige nok til at man ikke lenger i tvil om at det offeret hevder er sant faktisk stemmer. Det burde da være ei smal sak å få dem dømt. Når så ikke skjedde, må man utpeke en syndebukk (eller flere).

Umiddelbart får systemet kritikken, og det er systemet som må gjøre en bedre jobb. Det er lekdommerne som får skylda for at de går fri, og vi ser overskrifter som ”voldtektsofre møter ikke sine likemenn i retten”.

Det siste først: Det er påtalemyndigheten som går til sak, og det er dem de går til sak mot – de tiltalte – som skal møte sine likemenn. Da kan vi vel like godt si at de ikke møter sine likemenn, fordi flertallet av borgerne i landet ikke har gjort det de tiltalte i Hemsedal-saka har vært tiltalt for?

Offeret har altså ikke til sak mot de tre. Det er påtalemyndigheten som har gjort.

Systemet får vanligvis skylda når den kollektive rettferdighetssansen opplever brytning. Kommentarfeltene i sosiale medier flyter over av jusseksperter uten en eneste juridisk eksamen. Systemet får skylda for at frifinnelse ble resultatet i Hemsedal-saka. Systemet som ”den jevne hop” utgjør får skylda for at tre lekdommere stemte for frifinnelse – akkurat mange nok til at det ble frifinnelse. Systemet får skylda for at disse tre lekdommerne ikke er offerets likemenn.

Hvis det faktisk er slik, så burde det vel være ekstremt mange voldtekter og tilsvarende mange voldtektssaker i rettssystemet? Følgelig skulle alle ha endt med frifinnelse med minst mulig margin, fordi lekdommerne – våre likemenn – er et produkt av ”den jevne hops system”. Jeg forstår det derfor slik, at det ligger det ei tydelig antydning om at siden ”alle legitimerer voldtekt, gjenspeiles det i rettssystemet”. Noe jeg vil påstå er en temmelig drøy påstand.

 

Blame the system (not Canada)

Ansvarsfraskrivelse er det letteste som finnes, og det er nettopp dét som skjer når man peker på systemet. Ansvarsfraskrivelse er å legitimere, og man sier at man selv er ”skyldfri og ren”, mens man peker oppover når man skal fordele skyld og ansvar. Når man peker oppover, er det på et system, enten det er ens venner, medelever, medspillere, motspillere, kolleger, kommunale administrasjoner, politikere, rettssystem eller lovverk som må ta skylda.

Siden ansvarsfraskrivelse blir mer og mer utbredt i samfunnet og siden alle tydeligvis vet hvordan man bør dømme i alle slags saker, burde det bety at vi er et land av moralsk overlegne individer. Da burde vel systemet fungere perfekt som en konsekvens av dette? Da burde jo alle alltid møte sine likemenn i rettssystemet, fordi alle er så enormt moralsk fortreffelige og overlegne.

 

”Be the change you want to see in the world”

Hvorfor tar ingen heller ansvaret? Ikke ved å peke på at skolen må lære opp elevene til dette. Ikke ved å si at vi må avvikle den fabelaktige ordninga med lekdommere. Ikke ved å si at vi må få strengere straffer.

Du som har barn – fortell dem hva som er forskjellen på å si ja og på ikke å si ja. Fortell vennene dine det samme. Fortell barn, venner og familiemedlemmer – med klar tale – hva du synes om måten de omtaler kvinner, annerledes mennesker, annerledestenkende eller simpelthen bare hvordan de omtaler andre mennesker.

Ansvar er noe som følger med i det øyeblikk du har satt barn i verden. Ansvar har du i møte med alle mennesker. Ansvar har du fordi du lever, fordi du er fri. Ansvar for at den svakeste i størst mulig grad skal bli hørt, sett og ivaretatt. Selv om den svakeste ikke er til stede akkurat der og da. Den svake er svak blant annet fordi den selv er i en situasjon der den ikke har anledning til å ta ansvar.

Det betyr eksempelvis at man ta praten med barn om at ingen kledning sier ”pul meg – jeg er klar!”. Ingen smil betyr ”hihi, jeg har så lyst til å ha sex med deg”. Ingen kroppsspråk betyr ”jeg er klar til å sprike med beina for deg”. Ingen beruselse betyr ”ta deg til rette, for rusa til å stilling til det”. Ingen mangel på samtykke betyr ja. Ingenting utenom JA betyr ja.

Jenter – ja, alle – skal ha lov til å kle seg som de vil. Man skal få lov til å kle seg slik at man viser så mye eller lite hud en ønsker. Man skal få lov til å kle seg slik at man kan vise så mye eller lite kroppsfasong en bare vil. For ingen ber om å bli pult. Ingen er ”billige” og ”innbyr til sex” bare fordi de går i bikini, en kjole som gjør at hele ryggen vises eller har ei utringing som gjør at man ser kløfta mellom brystene.

Hvis ”alle” er så moralsk overlegne, hvorfor er det fremdeles unge mennesker – noens barn; noen av de moralsk overlegne sine barn – som begår disse ugjerningene? Har de ikke lært det hjemme? Har ikke foreldrene deres forstått hvor viktig verdigrunnlaget hjemmefra er?

 

Oppgjør med egne holdninger

Jeg synes ikke det er greit å omtale noen som ludder, hore, billig, kåt eller lignende basert på hvordan man kler seg. Snakk heller med vedkommende og finn ut hvordan det ligger an.

Jeg synes ikke det er greit at kroppene våre – kvinners kropper i særdeleshet – er så ekstremt seksualiserte og at det starter tidlig. Grunnen til at det kan starte tidlig er nettopp fordi vi – uavhengig av hvor moralsk over- eller underlegen man er – legitimerer dette. Vi lar det skje. Vi lar seksualiseringa skje. Så hever vi våre stemmer over hvor forkastelig vi synes det er at noen mener at jentebarn som akkurat har nådd skolealder må dekke seg til med en hijab fordi de åpenbart allerede er seksuelle symboler. Når vi selv ikke har tatt et oppgjør med våre egne ”norske” holdninger rundt seksualisering av kropp. Da forstår jeg faktisk at noen mener man bør ikle jentebarn hijab. Vi har jo et enormt kroppsfokus i vår kultur, og kroppene våre seksualiseres i lav alder.

Hijaben får kritikk fordi den tydeligvis skal uttrykke at kvinner må dekke seg til fordi menn er konstant kåte og klare for sex. Da må vi ta et oppgjør med slike holdninger – vi som samfunn. Fordi det gjelder ikke bare ”de andre” mennene; de med ”rare navn” og mørkere hudfarge. Det gjelder holdninger som er utbredt i samfunnet, og som legitimeres. Av alle. Gjennom at det pekes på systemet – på alle andre, at det er alle andre enn en selv som må ta ansvar.

 

Personlig handlingsplan ved overgrep

Vi må også snakke høyt og tydelig om at de som opplever voldtekt skal og anmelde så snart som mulig etter at voldtekten har funnet sted! Selvsagt forstår vi at det er brutalt tøft å gå til politiet for å anmelde en voldtekt. Fordi det er like selvsagt at du – som alle andre – ønsker å straffe de som gjorde dette mot deg, er det avgjørende at det leveres anmeldelse så fort som mulig.

Enda mer avgjørende er det at du – før anmeldelse – kommer deg til et sted der du kan få avlagt DNA-prøve og eventuelle blodprøver. Da sikrer du bevis før du anmelder, og kan da oppgi at, når og hvor du har tatt prøvene.

Dette må sies og gjentas til det kjedsommelige.

 

Ta ansvar!

Kanskje hadde utfallet av Hemsedal-saka vært et annet om de tre meddommerne i livene sine hadde hatt enkeltmennesker som klart ga beskjed om hva de tenker rundt grenser, sex, kledning etc. Kanskje hadde utfallet vært annerledes om samfunnet rundt dem – deg og meg – ikke hadde vært et kropps- og sexfiksert samfunn der kropper seksualiseres fra lav alder av og der menn legitimerer hverandres holdninger når de omtaler kvinner som ”pulbare”, ”ludder”, ”nice”, ”sexy” etc. ut fra hvordan de kler seg og ter seg?

Holdningsendringer starter hos enkeltmennesket. De starter hos meg. De starter hos deg. Skyld ikke på systemet, for det er bygd opp av meg og deg, for meg og deg.

Så kle deg som du vil! Og når du ønsker å nyte noe så herlig som sex, så sier du JA og håper at den eller de du skal nyte sexen med også sier JA. For eller blir det ingenting av det.

Og ta ansvar! Ta ansvar for å fortelle dine venner, søsken, foreldre, slektninger og kolleger hva du mener om seksualitet, grenser, voldtekt etc. Ta et oppgjør med egne og andres holdninger. Si klart i fra til både menn og kvinner som klassifiserer mennesker i seksuelt definerte kategorier ut fra kledning og atferd. Make ’em shut up – make ’em stop!

Vær endringa du ønsker å se! Ta ansvar.

 

 

 

Handlekurv