I
Når alt aent va ei avsporing
Og toget kjøre rett i mot deg
Må du tebage på hovedsporet
Selv om du vett det ikkje tar deg hjem
Du spurte om eg ville
Eg sa at eg kunne
Du satt der og tidde
Eg tenkte så det knakte
II
Sjelden, så sjelden
Som den vakraste overraskelse
Dukke du opp – uten forvarsel
Fra langt der borte
Du e regnbuen
Skatten ved enden av regnbuen
Eg vett kor eg ska:
Dit eg aldri komme fram
For selv om du e der
Eg ser deg jo – du stråle!
E det bare te låns
Forbigående og midlertidig
Lys våken kvert sekund
Som ei natt med midnattssol
E eg fraværende te stede
Fremdeles i umulige drømmer
Og det e ikkje nostalgi
For det som va kan aldri bli
Det e her og nå – det e ekta
Ein levande drøm eg blir nekta
Eller kanskje va du solå – lyset
Som eg egentlig vil vende meg te
Men eg lurte meg sjøl te å tro
At eg ville ha illusjonen som lokka der framme