Som mange andre land, har også Norge en offisiell religion. For vår del er det kristendom, og etter at Norge offisielt ble kristna i 1030 har båndene mellom stat og kirke vært relativt uløselig knytta. Etter snart 1 000 år med – mer eller mindre – statskirke i Norge, er tiden kommet for å spørre: Er tiden kommet for å løse opp disse båndene og skille stat og kirke?
Dette er et ganske enormt spørsmål som krever at man ser seg nokså langt tilbake i tid samtidig som man prøver å forstå dagens holdninger og ser historie og dagens situasjon i lys av samfunnsutviklinga i nåtid.
La oss begynne med litt retrospeksjon:
Før Norge ble kristna i 1030, hadde vi en åsatro. I denne troen var det flere guder man kunne dyrke og be til, veldig likt slik det har vært i utallige andre religioner opp gjennom tidene. Som seg hør og bør, hang Norge – som et virkelig utkantland – noe etter i utviklinga. Uansett – vi hadde ingen monoteistisk tro, men ofret til og dyrket guder som Tor, Frøy, Frigg, Balder, Odin og et utall andre. Denne troen hadde levd i Norge i lang tid, før det begynte å bli rabalder i første halvdel av det 11. århundre. I år 1030 maktet Olav II Haraldsson å kristne Norge etter slaget på Stiklestad, og nasjonen var blitt del av den katolske kirkes herredømme. Norge hadde blitt tvangskristnet og de som holdt på den gamle åsatroen ble forfulgt og utsatt for trusler og diverse overgrep ene og alene for å tvinge dem over i den kristne tro. Den katolske tro stod sterkt fram til drøyt 400 år senere, da reformasjonen kom til Norge, og siden 1536 har vi altså hatt protestantisk kristendom som vår offisielle statsreligion.
Med det historiske perspektivet klart for oss, kan nå selve besvarelsen av spørsmålet innledningsvis starte.
Utover 1900-tallet har diskusjoner rundt statskirka i Norge tiltatt i styrke og blusset opp med jevne mellomrom. Det har vært flere politikere og større kulturpersonligheter som offentlig har gått ut og kritisert vår statskirkeordning med ymse argumenter, og motargumentene har haglet. Ett av de viktigste argumentene til forsvar for at vi skal fortsette vår statskirkeordning, er at vi har en tradisjon å ta vare på, da Norge tradisjonelt sett har vært et kristent land, samtidig som argumentet om en åpen kirke under innflytelse av staten, har større takhøyde og høyere grad av toleranse stadig kommer opp. La oss dele opp disse motargumentene og først ta det rent historiske for oss:
Tradisjonelt sett har Norge vært et land som i lengre perioder har hatt forskjellige religioner. Kristendommen er en av disse. Den har vært i langt i snaut tusen år, og før det hadde vi altså en annen religion som var her enda lenger enn dét. Det vil derfor være urimelig – ja, faktisk direkte feilaktig – å hevde at Norge tradisjonelt sett er et kristent land. Norge ble et kristent land – gjennom tvang! Troen på en monoteistisk, kristen gud stod sterkt da det også var forbundet mange og kraftige plikter til utøvelsen av den katolske tro. Dette har gjort sitt til at kristendommen som et resultat av tradisjon og konservative holdninger har holdt sin hevd i Norge, selv om det kun er et fåtall som i dag utøver sin religiøse tro. Mange står som passive medlemmer i statskirka men bekjenner seg ikke til den i andre tilfeller enn i de tradisjonelle overgangsritene som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Tradisjonen rundt disse ritualene og seremoniene står altså sterkt, mens selve innholdet ikke lenger står i fokus. Med andre ord faller argumentet om å bevare statskirkeordningen på grunn av tradisjon i grus, fordi det ikke er troen – selve essensen – som står sentralt i dag, bare ønsket, i noen tilfeller drømmen, om å fullføre ritualer og seremonier i kirka.
Argumentet om ei inkluderende statskirke er et bedre argument mot å skille stat og kirke. Resultatet av at staten trekker seg ut av kirka, vil være at kirka vil få selvråderett og dermed nødvendigvis vil styres strengere etter sine egne religiøse regler. Disse reglene vil være basert på Bibelen og vil dermed fungere som skjønnsmessige regler ettersom det ikke går an å følge Bibelen 100 % konsekvent som lov- og regelverk. De som styrer vil dermed kunne bruke reglene som det faller seg inn for å inkludere og – ikke minst – ekskludere som de føler for. Spesielt sistnevnte vil være tilfellet, da de er i sin fulle rett til å eksempelvis ekskludere homofile. Det betyr at takhøyden og aksepten langt på vei vil minke, om ikke forsvinne helt. I kjølvannet av dette må nødvendigvis spørsmålet komme om hvem som skal styre over dette komme. I så måte vil en stat som kommer på banen for å moderere kirka, regulere og innskrenke dens makt over sine egne anliggender. Dette vil derfor naturligvis resultere i blant annet ovennevnte ekskluderingstilfelle, som ifølge norsk lov er inhumant og derfor ikke akseptert mens det i er helt i henhold til religiøse lederes innstilling.
Til sist kommer argumentet sett i lys av vår tid, nemlig at Norge per i dag er et multietnisk land med en kristen religionsutøvelse på et meget lavt nivå. Sett i lys av sin tid, framstår Norge mer og mer som et sekulært land. I så måte må nevnes regjeringens vedtak, med støtte fra alle opposisjonsparti, om å gi kirka mer selvstyre, og dermed løse litt opp på båndene mellom stat og kirke. Det kan heller ikke forbigås i stillhet at skolefaget som het KRL etter en dom mot seg ble omkalt til RLE, ettersom faget var for forkynnende og for fokusert rundt kristendom. Dette underbygger at politikk og religion skal skilles. Kirka selv kan stå for kristendomsopplæring blant de som skulle finne det nødvendig med slik opplæring, noe som stort sett vil være selvbegrensende til de som allerede er troende og utøvende religiøse. At skolen ikke er forkynnende, vil føre til mer fokus på de andre religionene i verden og således fremme forståelse i lys av kunnskap, som er det motsatte av uvitenhet som er det som skaper fordommer.
Min konklusjon er derfor at statens politikk bør skilles fra kirkas religion. Norge er ikke et tradisjonelt kristent land, men et tradisjonelt åsatroland. Vi er et land av få religionsutøvende. Dette fåtallet religiøst aktive kan danne sitt eget, lukka samfunn der de kan utøve sin tro og religion etter sine egne, ekskluderende regler og på den måten være til skade mest for seg selv og færrest mulig andre i samfunnet ellers. La Norge være et sekulært land som dermed vil være mer imøtekommende og således mer inkluderende enn et land som sender signaler utad om at vi er styrt av kristne holdninger og idéer.
Skill stat og kirke!