Ja, men det er jo bare en morsom kommentar!

Ja, men vi har det bare morsomt! Alle tar jo spøken, og alle vet det bare er på flipp.

Ja, men de kunne jo gitt beskjed når det gikk for langt!

 

Vi har alle hørt det utallige ganger: folk som svarer med ”ja, men…”. Det er ansvarsfraskrivingens første bud; alltid å si ”ja, men…”. I bunnen av ordene ”ja, men…” ligger det en forståelse for at man vet hva man egentlig burde gjøre, som man likevel valgte ikke å gjøre.

 

Du skulle være hjemme klokka ti!

Ja, men…

Du skulle ha levert rapporten i dag morges.

Ja, men…

Dette er jo ren og skjær mobbing!

Ja, men…

 

I alle disse tilfellene, og i alle tilfeller der man sier ”ja, men…”, vet den som sier det hva som egentlig burde være gjort og hva som er galt og riktig. Moralforståelsen er tilstede – likevel handler man på tross av den.

 

Slå man opp i bokmålsordboka på nett, finner man følgende oppslag:

mobbe v1 særl om gjeng, flokk: bruke fysisk el. psykisk vold mot en enkelt; plage, erte, tyn

 

En annen definisjon er:

Mobbing er når en person gjentatte ganger over en viss tid blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere personer. Det er en viss ubalanse i styrkeforholdet. Den som blir utsatt for de negative handlingene, har problemer med å forsvare seg og er ofte nesten hjelpeløs overfor den eller dem som plager ham eller henne.

(Dan Olweus, Mobning i skolen, i Mobbing kan stoppes av Helle Høiby 2002; referanse)

 

Disse negative handlingene kan være så mangt, og man finner ei liste over dem på denne sida. Langt viktigere å fokusere på enn hva disse negative handlingene går ut på, er å gjenkjenne mobbingens og mobbernes natur. Et trekk ved all mobbing er nemlig, slik jeg ser det – og jeg påpeker at dette er en høyst personlig uttalelse – at det tilsynelatende alltid rammer noen som, på en eller annen måte, er annerledes, og det av den enkle grunn at de er de letteste å ta; de skiller seg ut fra mengden, og da vil den eller de som utfører mobbinga alltid ha majoriteten i ryggen. For meg er det kanskje det største kjerneelementet i dette med ”ubalanse i styrkeforholdet” som Olweus omtaler i sin definisjon.

 

Det store problemet innen mobbing i dag er ikke den tradisjonelle fysiske mobbinga, da denne er relativt grei å plukke opp og hanskes med. Å avdekke utfrysning og digital mobbing er langt verre – av vidt forskjellige årsaker.

 

Utfrysninga kan foregå selv med lærere / voksne / andre personer tilstede, uten at noen merker det. Når det først blir oppdaget har det ofte gått for langt og den store skaden er allerede skjedd. Offeret vil kanskje føle manglende grad av tillit til dem som skal hjelpe i kampen mot mobberne fordi det tok dem så lang tid å oppdage det.

 

Mobberne på sin side vil naturligvis komme med sine bortforklaringer på det hele, og like naturlig som at de vil komme med sine forsøk på bortforklaring og rettferdiggjøring er det at disse starter med ”ja, men…”. Vanligvis går det ut på å bagatellisere det hele ved å si at det egentlig ikke var noen ”big deal”, at offeret overreagerer og at det egentlig bare startet på fleip, eller det går ut på å rettferdiggjøre sine handlinger ved å skyldiggjør offeret gjennom å si at det er offerets egen feil – vedkommende la opp til det selv ved å si eller gjøre noe, eller avstå fra å gjøre det.

 

Det som per dags dato er det største problemet, som også øker i omfang, er digital mobbing. Denne mobbinga foregår for det meste – i motsetning til de ovennevnte typer – uten at det er voksne aktører tilstede; noe som gjør det ekstra vanskelig å fange opp. Akkurat som friminuttene på en skole og pausene på en arbeidsplass er yngleplasser for mobbing, er også nettet og mobiltelefonen blitt slike arenaer. Grunnen til at dette er ypperlige yngleplasser for mobbing, er fraværet av ansvarlige person, enten det er lærere eller ledere. Derfor er det riktig som Kjell Mange Bondevik påpeker i dette oppslaget – at mobbing først og fremst er et ledelsesansvar.

 

Nettmobbing starter kanskje med noe helt uskyldig, eksempelvis en blogg man starter for venner og familie. Det man kanskje kan ha en tendens til å glemme, er at det ikke alltid er slik at det bare er den ønskede målgruppa som plukker opp det du legger ut i bloggen din. Selvsagt kan det også være noen du kjenner som plukker opp noe som er verdt å hakke på. Verdt å hakke i den forstand at den som hakker på det mottar noe som blir ansett som positiv respons – ofte latter og morsomme, støttende kommentarer tilbake, hvilket bare vil virke oppmuntrende på den som startet det hele. Til sist har det som startet så uskyldig eskalert til en situasjon som har kommet ut av kontroll.

 

Ja, men alle kom jo med kommentarer!

Ja, men alle var jo med på det!

Ja, men det er jo ikke mobbing! Det var bare litt uskyldig moro.

 

Den siste bortforklaringa er interessant, da den leder meg til en annen definisjon på mobbing (en definisjon jeg dessverre ikke har greid å grave fram noen referanse på; likevel har pedagogikkforelesere brukt denne som en av definisjonene som forklarer hva mobbing er):

Dersom en person føler seg mobbet, blir den mobbet.

 

Denne tar livet av diskusjonen når mobbere vil forsvare seg med at ”den som er med på leken, må tåle steken” og at det bare var uskyldig moro. Det begynner kanskje som uskyldig moro – som i eksempelet ovenfor – for alle, før det, på et visst punkt for den det går utover, blir aldeles mer enn nok og går over til å være alt annet enn uskyldig moro. Da er det neimen ikke lett å være alene om å stå imot alle de andre som fremdeles har det morsomt, men som nå har dratt det altfor langt og ikke selv klarer å innse at det de gjør er galt – fordi alle sier ”ja, men…” og, med det, fraskriver seg ansvaret for situasjonen.

 

Nettmobbing

 

Nettmobbing er altså et stadig økende problem som det kreves at tas på det største alvor. Ansvarlige voksenpersoner bør definitivt være tilstede også på en arena som nettet, enten det er foreldre, lærere eller bedriftsledere. Sistnevnte burde være uaktuell da det er snakk om voksne folk som burde vite bedre. Bedriftsledere vil derfor ha et enda større ansvar direkte på arbeidsplassen, i møte med de ansatte. Lærere har et særskilt ansvar på skolen; for å jobbe bevisst mot mobbing alle former for mobbing på alle mulige måter og fronter. Foreldre har også ansvar, noe man gjerne glemmer av og til da det er lett å skyve ansvaret over på skolen ved å si – du gjetter det aldri: Ja, men… Den setningen fortsetter vanligvis med ”dette er et skoleansvar – de bør jobbe mer direkte med det blant elevene”. Dette er en altfor lett måte å fraskrive seg ansvaret for sine egne barn, som man selv har valgt å sette til verden og som man selv derfor har det overordnede ansvar for til den dagen barna blir 18 år og myndige.

 

Å bevisstgjøre egne barn er definitivt et foreldreansvar. At den digitale kompetansen er lav blant mange foreldre er en kjensgjerning; det betyr ikke at man skal godta det. Flere foreldre burde få fingen ut og lære om hva som skjer på nettet, hvilke nettsteder ungdom ferdes på og hvordan ungdommens nettatferd er. Med nettatferd mener jeg hva de deler ut, hvordan det deles ut og – ikke minst – hvorfor det deles ut!

 

Kanskje hadde noe av nettmobbinga vært unngått dersom foreldre hadde tatt et ansvar for å informere barna sine om mulige konsekvenser av nettatferden deres. Hva slags konsekvenser kan det få at man legger ut det som tilsynelatende er en uskyldig videosnutt på bloggen sin? Hva kan det medføre for barnet ditt om de legger ut bilder (av mer eller mindre flatterende karakter) av seg selv – enn om det er på nettsteder som i utgangspunktet gir muligheten til å hindre de man ønsker fra å se dem? Hva om bildene skulle komme i hendene til feil folk? Det har gang på gang skjedd at celebriteter så vel som ungdom har opplevd at private bilder har kommet på avveie. Dette kan veldig lett unngås. Som vanlig er det alltid lettest å være etterpåklok og si hva man burde gjort for å forhindre det. Dessverre er det altfor få som tenker tanken på forhånd og forhindrer skaden i å skje i utgangspunktet, fordi de tar forholdsregler. Å lære barn og unge å ta forholdsregler er definitivt et ansvar som hviler på hjemmet – på foreldrene.

 

Misforstå meg for all del ikke – jeg prøver på ingen måte å skyve noen sitt ansvar under en stol! Alle har sin del av ansvaret for ungdommene våre – alle på sine arenaer. Å være til stede, er å bry seg, og det er til syvende og sist nettopp dét alle barn ønsker. I etterpåklokskapens ånd er det mange som, etter at de har vokst til og blitt godt myndige mennesker, har sagt at de skulle ønske foreldre og lærere satte klarere grenser og var strengere. Det er en kamp man må tørre å stå i! Skulle det være foreldre som trenger hjelp og støtte, kan de kanskje finne noen nyttige tips og råd her.

At man aldri tar fokuset vekk fra mobbeproblemet samtidig som man alltid har det i bakhodet, vil forhåpentligvis bidra til at problemet stagnerer. Om man noensinne blir kvitt mobbing er en annen sak. At man skal ha nulltoleranse overfor mobbing er en selvfølge, og det var derfor et positivt signal da Kjell Magne Bondevik som statsminister i 2002 skrev under på et manifest mot mobbing. Daværende utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet sa følgende:

Visjonen om nullforekomst i løpet av to år må vi nemlig ha i dette arbeidet. Visjonen viser retningen på den veien de fem sentrale aktørene skal gå. Det kan ikke herske tvil om at vi vil ha en skole fri for mobbing. Hvert eneste mobbetilfelle er uakseptabelt. Derfor kan vi ikke ha en visjon om en skole med litt eller noe mobbing. (referanse)

 

Hun har tydeligvis hatt beina godt planta på bakken, for indirekte – mellom linjene – sier hun at det er urealistisk å tro at mobbing forsvinner, men sier heldigvis eksplisitt at man ikke skal godta mobbing uansett. Det er et positivt signal å sende!

 

At vi ikke innfridde målet om nullforekomst i løpet av de to årene kom vel ikke som et sjokk på noen, men vi hadde i alle fall ei regjering som klart gikk ut og tok avstand til mobbing og tok problemet på alvor!

 

Oppmerksomhet på problemet og det å stadig ha det i bakhodet enten det er på en skole, i vennegjengen, (til og med) i familien eller på jobb, vil forhåpentligvis bidra til at mengden mobbing minker.

 

Det viktigste av alt er til syvende og sist ansvarliggjøringa; problemet med at man sier ”ja, men…” er selv kjernen til ansvarsfraskrivelse. At det er naturlig å forsvare seg selv ved å prøve å legge skylda over på noe eller noen utenfor seg selv, vet vi alle. Akkurat som vi vet at det ikke er riktig. Likevel er det få, om noen, som tør å stikke fingeren i jorda, gå i seg selv og erkjenne at de har gjort noe galt – noe forferdelig galt – mot noen andre ved å mobbe dem.

 

Alle har et ansvar, og du er like ille som mobberne om du stiller deg på sidelinja og forholder deg passiv. Du har et ansvar for å gripe inn. Også disse ”påhengerne” bruker strategien med å si ”ja, men…” når de skal forklare sin rolle i saken. De bagatelliserer alltid, og vil sjeldent være med på å erkjenne skyld i dette, men vi vet innerst inne at det velkjente ordtaket ”den som tier, samtykker” treffer helt presist.

 

Det å stå imot mobbing er å være i kontakt med sine egne empatiske sider; det å tenke ”hva om det var meg?”. Hva hadde du selv ønsket om du var i en situasjon der du var et ensomt mobbeoffer i en utrygg og skummel verden der flertallet av de som var rundt deg var dine mobbere? Hva hadde du tenkt og følt?

 

En god avslutning og noe til ettertanke er Arnulf Øverlands ord:

 

Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer dig selv!

 

 

 

Handlekurv