En lærer ser et intervju med ei ung skiskytterdame på TV. Læreren kjenner seg godt igjen i beskrivelsene hennes, og forstår hennes følelsesmessige reaksjon – hennes tårer. Læreren er meg.

Mitt niende år som lærer. Mitt tøffeste år som lærer. Ikke på grunn av elevene – ungdommen er fantastisk! Ikke på grunn av kolleger eller ledelse. Ikke på grunn av noe eller noen rundt meg. Utelukkende på grunn av meg selv.

Skiskytteren som føler seg elendig selv med world cup-seier og flere pallplasseringer denne sesongen. Selv etter å ha fått bronse på lagsprint allerede på første dag av VM i skiskyting.

Læreren som har kjent på følelsen av ikke å strekke til. Læreren som har tvilt seg i søvn hver natt, og som har tenkt «jeg suger – jeg har mista det» nesten daglig. Læreren som kjenner at det ikke er sant at man blir tryggere og bedre i yrket med tida og med mer erfaring. Læreren som har følt at han ikke er god nok for den gullgode ungdommen, og som derfor har vurdert å si fra seg fag (naturfag) og har vurdert å slutte å være kontaktlærer. Fordi følelsen av utilstrekkelighet er så sterk og i så aller høyeste grad nærværende.

Der skiskytteren kan skylde på at media legger enormt press på toppidrettsutøvere, og skaper enormt høye forventninger, kjenneren læreren at presset og forventningene kommer innenfra. Perfeksjonismen. Ønsket – drømmen – om å være bedre enn seg selv. Mer enn seg selv.

Skiskytteren tar til tårene i intervju med NRK. «Alle» ser det.

Lærerens hjerte blør hver natt. Ingen ser det.

Som toppidrettsutøvere må også lærere prestere på toppnivå hvert time, hvert minutt. Prestere, prestere, prestere. Fokus på arbeidsoppgaver, som idretsutøverne sier. Der idrettsutøverne kjemper mot klokka, for å score mål og treffe blink etc., skal læreren utvikle mennesker. Levende mennesker i livets startgrop. 25-30 blinker som må treffes, 25-30 mål som må scores – hver time. Mens man kjemper mot sine egne personlige rekorder på jakt etter verdensrekorder.

Jeg er ikke lærer. Jeg prøver å være lærer. Prøver å gjøre mitt aller beste for andres beste.

Jeg er et menneske. Jeg er et menneske med det ene ønsket – å hjelpe andre mennesker.

Vi er alle skjøre og sarte. Selv en lærer som tilsynelatende har rak rygg.

Dette er mitt NRK-intervju. Uten at noen ser noen tårer.

Kun fordi jeg er sikker på at jeg trengte å si det.

 

 

 

Handlekurv