Da jeg leste denne artikkelen, reagerte ryggmargsrefleksen min umiddelbart: Å lære barnehage av Kina er en grunnleggende dårlig idé!

Åsta Birkeland fra Høgskulen på Vestlandet snakker om at vi ha mye å lære fra Kina hva gjelder barnehager. Hun trekker fram størrelsen på barnegruppene som den største forskjellen mellom Kina og Norge. Takk og pris for dét!

Videre sier hun at «det får noen konsekvenser for pedagogikken. Man må kanskje ha litt mer struktur på aktivitetene når man har 40 barn i en avdeling, enn hos oss hvor det gjerne er 20 barn.» Åpenbart nok. Hvilke konsekvenser får det faktisk for måten man må drive pedagogikk for ei flokk på 40 barn i ivrigste og beste «lekealder»?

La oss først ta turen innom pedagogikkens natur og pedagogenes rolle:

Pedagogikk er menneskeutvikling, og den viktigste enkeltfaktoren for læring er relasjonen mellom pedagogen(e) og barn(a). Fordi relasjoner tar tid, tar pedagogikk tid. Fordi trygge relasjoner er avhengig av trygge rammer, har gruppestørrelser noe å si. Grupper på 40 mennesker er store uansett alder, og det er vanskelig å drive god relasjonsbygging i så store grupper uavhengig av alderen på dem som er i gruppa. Pedagogene får naturlig nok ikke nok tid til å se den enkelte til større gruppa er. Til flere enkeltindivider i ei gruppe, til mindre blir de sett. Oppmerksomheten den enkelte får er omvendt proporsjonal med gruppestørrelsen.

Pedagogene blir, med slike gruppestørrelser, i stadig mindre grad pedagoger og i økende grad aktivitetsledere som må tenke på effektivitet. For å oppnå effektivitet som aktivitetsleder, er det avgjørende viktig at barn adlyder. Enkelt sagt: Hopp – uten noe spørsmål – når den voksne sier hopp. Da driver man med ensretting av barn, og man manipulerer dem til å være servile og konforme. Sagt med andre ord, må man drive med systematisk opplæring i underkastelse. I henhold til den idéen Kina følger, og kanskje er nødt til å følge, som nasjon, er underkastelse og konformitet avgjørende viktig. God pedagogikk er det derimot ikke.

Prinsippene man må drive «pedagogikk» etter i barnehager med så store barnegrupper, har mer for seg i industriell produksjon; produksjon av gjenstander. Skal man produsere effektivt, er det nødvendig med standardisering. Har man skapt en prototyp, kan man enkelt produsere og reprodusere den i store kvanta. Er det en fabrikk-pedagogikk vi ønsker? Er det mennesker satt sammen på Henry Fords samlebånd vi ønsker?

Immanuel Kants kategoriske imperativ bør være grunnmuren i all ønska pedagogikk, altså tanken om at et hvert menneske er et mål i seg selv og ikke et verktøy for andres måloppnåelse. Enklere sagt: Vi skal alle bli oss selv, og hjelpe hverandre med nettopp dét.

Barn skal derfor få lov til både å være og å bli seg selv. De skal få lov til å leke fritt. De skal få lov til å lære seg å sosialisere med andre barn – som seg selv; ikke sosialiseres inn bildet av et «idealbarn», et «prototyp-barn». De skal få god tid og trygge omgivelser så de, i møte med andre, kan bli seg selv. Ikke til å bli et idealbarn definert av verken barnehager, myndigheter eller Kina.

Så la oss for all del ikke lære av en verdensmester – i ensretting, konformitet og underkastelse! La oss holde på den gruppestørrelser vi har; kanskje til og med ha mindre grupper.