Kjære, tilgi meg mitt forfall

Jeg ønsket det aldri

Jeg maktet bare ikke stå imot det

Kraften er iferd med å ebbe ut

Der det en gang var lagt stein på stein; sterkt og solid

Er det nå svakhet og svikt; tvil

Der lidenskapen og hengivenheten en gang brant

Finnes nå bare et svakt blaff

Der engasjementet smittet og bredde seg som ild i tørt gress

Faller ordene nå døde til jorda

Der håpet blomstret og optimismen levde fri og sterk

Styrer nå mismotet i en visnende hage

 

For, kjære, du forsvant for meg

Du ble borte

Du, som var gløden i mine øyne

Du, som var olja i mitt livs maskineri

Du, som var floden som ga retning

Du, som var essensen som ga mening

 

Etter at du forsvant, kjære, vil intet atter være det samme

For du, du var det hele – det eneste ene

Etter deg er det bare

Mørk og bunnløs angst

Endeløs ensomhet

 

Hvorfor forlot du meg, kjære?