Kjære, tilgi meg mitt forfall
Jeg ønsket det aldri
Jeg maktet bare ikke stå imot det
Kraften er iferd med å ebbe ut
Der det en gang var lagt stein på stein; sterkt og solid
Er det nå svakhet og svikt; tvil
Der lidenskapen og hengivenheten en gang brant
Finnes nå bare et svakt blaff
Der engasjementet smittet og bredde seg som ild i tørt gress
Faller ordene nå døde til jorda
Der håpet blomstret og optimismen levde fri og sterk
Styrer nå mismotet i en visnende hage
For, kjære, du forsvant for meg
Du ble borte
Du, som var gløden i mine øyne
Du, som var olja i mitt livs maskineri
Du, som var floden som ga retning
Du, som var essensen som ga mening
Etter at du forsvant, kjære, vil intet atter være det samme
For du, du var det hele – det eneste ene
Etter deg er det bare
Mørk og bunnløs angst
Endeløs ensomhet
Hvorfor forlot du meg, kjære?