Jeg kan skrive i kode

og tro at alle forstår

Men det er kun i mitt hode

at dét faktisk går

 

Det er viktig at jeg jenker

alt det jeg helst vil si

Og pakker inn det jeg tenker

når jeg vet hvordan det kan bli

 

For jeg er så for redd for å miste

de gode vennskap jeg faktisk har

Bedre er det da at jeg på mitt siste,

heller er glad for det som var

 

Men så blir det vel fort

med meg som alle andre:

Angrer på det man ikke fikk gjort,

med bare seg selv å klandre

 

Derfor sier jeg nå det jeg vil,

så det ikke gnager ved meg

Nå får det bare stå til:

Jeg er fryktelig glad i deg!