Matteus 7, 12:
“Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.”
Paulus’ brev til romerne (kapittel 14, vers 13-23) sier også noe respekt for din neste.
Dette gjelder naturligvis i alle livets henseende, også i forhold til egen og andres tro (eller mangel på sådan). Det er jo bare logisk at man skal respektere at andre mennesker har en annen tro og overbevisning enn det man selv har, uten at det betinger at man skal respektere det troen sier – altså man skal skille sak og person; ”jeg respekterer at du tro, men ikke det du tror på”. Det er intet motsetningsforhold mellom disse to på samme måte som det ikke er noe motsetningsforhold mellom å si ”jeg liker deg, men ikke det du gjør”. Med andre ord: som en god kristen er man, gjennom Bibelens ord – og da især det nye testamentets ord, pålagt å utvise respekt mot andre mennesker på alle områder. Det står jo eksplisitt skrevet!
Der dette blir problematisk for kristne – som tross alt først og fremst følger det nytestamentlige ord – er når man leser misjonsbefalingen, der det står at man skal ut og gjøre alle folkeslag til Guds idet man døper dem i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Med andre ord skal man plutselig se bort fra at noen har en annen tro og annen overbevisning og få dem til å følge den kristne tro og overbevisning. Dette begynner å låte som en aldri så liten selvmotsigelse og gjør det umulig for kristne å være konsekvente mot enten den ene eller andre forskriften om korrekt atferd.
Som ved så mange andre anledninger, blir det derfor til at man velger hva man finner for godt å gjøre i den enkelte situasjon. Noen ganger stås det virkelig på for å omvende noen og man misjonerer til den store gullmedaljen, mens atter andre ganger ber de som misjonerte om forståelse og respekt for at de har en annen overbevisning.
Personlig er jeg blant dem som går under kategorien ateist. Jeg har selv opplevd – og har også hørt om andre ateister som har opplevd – å bli konfrontert av kristne der de lurer på hvorfor jeg er ateist og hvordan jeg kan leve med meg selv uten en gudetro. De har virkelig stått på for å få meg til å tvile og vært ute etter å leve opp til det nye testamentets misjonsbefaling. Når jeg da svarer med den gylne regel, kontrer de – naturligvis – med misjonsbefaling.
Nå kan man vel å merke si at jeg er ute og misjonerer for ateisme eller – i det minste – tvil om gehalten i kristen tro. Til dét er mitt svar at jeg ikke på noen måte misjonerer – jeg påpeker enkelt og greit en svakhet i den delen av Bibelen de kristne mest av alt velger å leve etter. Ettersom jeg er ateist kan jeg selv velge de levereglene som er logiske å følge, og da velger jeg naturligvis regler som ikke sier mot hverandre. Da ville stakkars ateisten meg hatt problemer med å følge regler, og ville følgelig blitt inkonsekvent.
Å følge den gylne regel er kanskje den beste måten å leve på. Det er innlysende at det er en bra måte – om ikke den beste måten – å leve sitt etter. Den er like enkel som den er genial, og den er totalt fri for selvmotsigelser og inkonsekvens. Man skal ikke trenge å misjonere om den, ettersom intet i den gylne regel fordrer misjon.
Gjør derfor mot andre det du vil de skal gjøre mot deg! Respekter ulikheter – det er de som gjør verden til en spennende plass å være, det er de som gjør livet utfordrende og interessant og det er de som – i møte med hverandre – tar verden videre – fordi ulikheter appellerer til samarbeid og nytenkning for å finne gode felles løsninger til det beste for alle – ikke bare involverte parter.
Til sist vil jeg sitere den avdøde amerikanske standup-komikeren George Carlin som, etter å ha kokt de ti bud ned til ett bud, kom med følgende tillegg til ”det ene bud”:
Keep thy religion to thyself!
Tygg litt på den…