Hvis du spør meg om jeg vil, er jeg ekstremt usikker på hva jeg skal svare.

Vil hva da? Nei, du får prøve å forstå.

Jeg hater søndager. Stadig mer. Ganske drittlei, og demotivert.

Steiner er snudd. I sitrende spenning og forventning. Men forholdet mellom antall gunstige og antall mulige nærmer seg null. Så snart kan jeg sette likhetstegn mellom dét og pågangsmotet.

Avdanka. Ferdig.

Jeg kjeder meg fort. Spesielt kjeder jeg meg selv.

Og så forsvinner troen stadig raskere. Troen på menneskeheten. Troen på meg selv. Og livet.

Nok. Nå.

Dritt. Det meste er dritt.

Enkle løsninger. Tomme unnskyldninger. Piggene ute. Selvrettferdiggjøringa. Ansvarsfraskrivelsene. Tilliten som tråkkes på av fasaden.

Ta hele fasaden, og ryk og reis. Så kan du unnskylde deg overfor deg selv og se om du innerst inne egentlig tror på det.

Fuckings ferdig.

Tviler på at savnet lever særlig lenge.

Nei, jeg vil ikke. Nå er jeg sikker.