Først en ikke-definisjon av begrepet:

Kultur er ikke skikker og tradisjoner, det er ikke ulike idretter, det er ikke dans, det er ikke å spille ett eller flere instrument, det er ikke plagg, det er ikke religion, det er ikke mat, det er ikke å strikke, hekle eller brodere.

Kultur er måten vi møter hverandre på.

Altså er kultur å ha lov til å velge – eller velge vekk – alt det nevnt ovenfor, samt alle andre aktiviteter, skikker og tradisjoner. Altså en grunnleggende aksept for annerledeshet.

Da blir «ukultur» et merkelig ord, siden det betyr «måten vi ikke møter hverandre på». Det blir mer naturlig å snakke om kvaliteten på kulturen; om den er imøtekommende eller avvisende kultur, en aksepterende eller ikke-aksepterende kultur. Kultur dreier seg, for meg, grunnleggende sett om aksept, fordi måten vi møter hverandre på enten åpen, imøtekommende og bygd på aksept eller den er tilbakeholden, avvisende og bygd på skepsis og mistillit.

En god kultur er derfor bygd på prinsippene om at man skal få lov til å velge hva man vil så lenge valgene er frivillig for alle involverte, at det er like greit å si ja, nei eller vet ikke og at ingen skal komme til skade på grunn av sine valg.

En slik kultur har en iboende aksept for og inkludering av annerledeshet.

I en god kultur er et mangfold av valgmuligheter ei naturlig forutsetning.

Når prinsippene, forutsetningene og rammene for en god kultur er lagt, er det enkelt å ta stilling til eksemplene som dukker opp i «grenseland».

 

 

 

Handlekurv