La én ting være klinkende klart:

Jeg synes det er dypt tragisk når noen går fri for handlinger de faktisk – beviselig – har gjort, for det skal få konsekvenser at man har gjort ugjerninger mot andre og vi kan feie all tvil av banen om at så har skjedd.

Frifinnelsen av tre menn etter ei overgrepssak i Hemsedal har gjort at alle nå sier at straffene må bli høyere og at lekdommerne må ut av rettssalen. Jeg mener begge deler er skivebom – radikal skivebom.

 

Straffer

Øker man strafferammen medfører det strengere krav til bevisførsel, simpelthen fordi man da kan risikere å dømme en uskyldig person til en lang straff. Så økte strafferammer medfører logisk nok strengere krav til bevisene.

 

Meddommere

For meddommere er dette et viktig poeng, fordi bevisførselen – dersom man skal dømme noen – må være såpass god at lekdommerne blir overbevist utover enhver rimelig tvil. Altså holder det ikke at du bare er 51% sikker på at vedkommende har gjort det. Det holder i alle fall ikke at du synes tiltalen er så grufull at vedkommende ”sikkert har gjort det og bare må dømmes”. Du må ha stor sannsynlighetsovervekt – utover enhver rimelig tvil, altså.

 

Selv har jeg vært meddommer, og jeg har ingen juridisk utdannelse. Noe av det jeg har kjent mest på i denne snart fire år lange perioden jeg har vært meddommer i, er at jeg skal dømme et menneske. Et annet levende menneske. Et individ som – i likhet med meg – har en forståelse for hva som er rett og galt, uten at disse forståelsene trenger å være overlappende på noe punkt eller kongruente.

For at jeg skal kunne dømme et menneske, kjenner i alle fall jeg at jeg trenger informasjon. I rettssystemet heter det beviser. Aktoratet legger fram bevis fordi det er deres oppgave å bevise at den eller de tiltale ikke er uskyldige. Utgangspunktet til forsvaret er at man i det norske rettssystemet er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Altså er enhver tiltalt i utgangspunktet uskyldig inntil det er bevist at man er skyldig. Og ja – de som dømmer skal være overbevist utover enhver rimelig tvil.

 

I flere saker har jeg vært tilstrekkelig overbevist om skyldspørsmålet – til dét har bevisførselen absolutt vært overbevisende. Utover enhver rimelig tvil. Når det kom til samme avgjørelse rundt straffeutmåling, var det derimot annerledes. Fordi jeg ikke var 100% overbevist rundt skyldspørsmålet, kunne jeg heller ikke være enig i strengeste påstand om straff og har derfor – i de aktuelle sakene – vurdert at jeg enten vil legge meg på mildeste påstand om straff eller i det minste nærmere mildeste påstand enn strengeste påstand.

I de aller fleste tilfeller har fagdommere (som har juridisk utdanning) lagt seg på strengeste linje. Tydeligvis har de vurdert bevisene og bevisførselen annerledes, hvilket selvsagt er helt greit.

 

For egen del kom igjen poenget med at dette er et menneske inn i bildet. Jeg skal altså dømme og straffe ett eller flere av mine medmennesker i et tilfelle der jeg ikke er 100% overbevist om at den eller de er skyldige – bare overbevist utover rimelig tvil. Hva om jeg har vurdert feil, da? Kunne jeg vært sikrere? Hva var det som mangla for at jeg skulle være helt overbevist? Hva om…?

Så uendelig mange spørsmål.

Spørsmålene kommer fordi jeg kjenner at det er et enormt ansvar som ligger på meg som lekdommer når jeg skal dømme et annet menneske.

 

Dersom strafferamma hadde vært enda høyere og påstandene om straffeutmåling hadde vært høyere, hadde jeg blitt enda strengere i mi vurdering av bevis og bevisførsel. Simpelthen fordi det er verre å dømme en uskyldig person til 10 års fengsel fordi man var overbevist nok – ikke utover rimelig tvil – om at personen var skyldig enn det er å dømme noen til ei uke med samfunnsstraff fordi man var overbevist nok.

Så før man skriker opp om strengere straffer og fjerning av lekdommere.

Har du ikke vært i rettslokalet og fulgt hvert minutt av saka, er det enormt med informasjon du ikke har – en informasjon fagdommere og lekdommere har. De dømmer ut fra de bevis de får framført. Dersom disse bevisene ikke er tilstrekkelig overbevisende, kan de faktisk ikke dømme noen.

 

I saka fra Hemsedal har lekdommere altså vurdert det slik at bevisene ikke var tilstrekkelige til å dømme de tre tiltalte. Samme hvor overbevist vi som ikke var i rettssalen er om at de var skyldige fordi handlingene de var tiltalt for er grufulle, endrer ikke det at en håndfull lekdommere ikke følte seg overbevist utover enhver rimelig tvil at de tre tiltale var uskyldige.

Dypt beklagelig for jenta som var offeret. Hun er sikker på sin sak, og hun kjenner nok dessverre på den fæle følelsen det er at hun ikke blir trodd. Selv er jeg trygg på at alle dommere – både fagdommere og lekdommere – har trodd på henne. Det var bare ikke mange nok av dommerne som følte at de kunne sette sin lit til bevisførselen som skal feie rimelig tvil av banen og sørge for at de tiltalte kan dømmes ut fra det jenta mener de har gjort.

Jeg synes altså det er fantastisk bra at vi har lekdommere i Norge fordi vi har et eldgammelt og flott prinsipp om at vi skal dømmes av våre like. Det ansvarliggjør lekdommerne og gjør at de (forhåpentlig) ser seg selv, den tiltalte, rettssystemet, samfunnet og sine medmennesker i det øvrige i et nytt lys.

 

Når vi først mener at straff er veien å gå, synes jeg at strafferammene er temmelig bra på de fleste felt i straffeloven. Dersom vi høyner strafferammene, kommer det til å bli enten langt flere frifinnelser eller langt færre tiltaler – henholdsvis fordi kravet til bevis og bevisførsel blir enda strengere eller fordi aktoratet vurderer at bevisbyrden ikke er tilstrekkelig for å ta ut tiltale slik at man kan kjøre saka gjennom rettsapparatet og til slutt ende opp med at tiltalte blir frifunnet.

Mitt ønske er derfor at vi, når vi har bestemt at vi skal straffe, holder strafferammene på det nivået de er på i dag og at vi beholder ordninga med lekdommere så lenge vi bare kan!