Offisielt heter det lekser.
Et finere ord er hjemmearbeid.
Elever vil muligens kalle det tvangsarbeid.
Selv tenderer jeg mot å være enig med elevene.
Mang en gang har jeg reflektert rundt hensikten med lekser og effekten av den formen på og innholdet i leksene. Jeg ender foreløpig opp på den samme konklusjonen hver gang, og jeg synes det er rart at skolesystemet tviholder på gamle tanker om at vi må gi lekser. Åpenbart «fordi vi alltid har gjort det slik» og fordi lærerne selv var elev i en slik skole. Man reproduserer det kjente og trygge fordi det er minst anstrengende. Det krever ingen endring, og det er jo bra siden endring er «smerte».
Jeg vil her presentere noen av de refleksjoner jeg gjør meg.
Hensikt:
Hjemmearbeid er ment å ha en overlæringseffekt og samtidig invitere foreldre inn i barnas skolearbeid. Noen vil også si at hjemmearbeid skal lære barna gode arbeidsvaner – noe de vil ha mye igjen for seinere i utdanningsløpet.
Overlæring: Et kurant poeng. Repetisjon er viktig for å få kunnskap og begrep til å sitte. Man starter læringsprosessen på skolen og fortsetter den hjemme, med støtte av de hjemme.
Dette er teknisk trening, akkurat som skalaøvelser for en musiker, øve på føre en ball for en fotballspiller etc. Trening av en slik type er ensformig og blir etter kort tid kjedelig. Derfor er motivasjon avgjørende.
Den beste måten å få begrep og kunnskap «inn i ryggmargen» på, er ved å benytte seg av dem og at dette gjøres på en naturlig måte, noe som ikke skjer i en prosess der en skal pugge. Da blir det en ytre motivasjon – «leksene må gjøres», «jeg må klare å svare raskt nok» etc. Det alle pedagoger ønsker å oppnå, er å skape indre motiverte barn – barn som lærer fordi de har lyst. En indre motivert person lærer altså begrepene fordi en har lyst, og da skjer det på en naturlig måte, eksempelvis ved å ta dem i bruk som en naturlig del av språket. Pianisten lærer stykkene og terper teknikk for det er et indre ønske om å få til stykket. Denne pianisten kan av ren lyst sitte timevis og øve på de samme åtte-ti taktene av et Beethoven-stykke på tjue sider.
Dermed må dette vinkles inn på formen på og innholdet i leksene.
Foreldreinvolvering: Foreldre er de øverste ansvarlige for sine barns utdanning. Involvering i skolearbeid krever en del basiskunnskap og grunnleggende ferdigheter. Her er naturligvis utgangspunktet såpass ulikt at det skaper en urettferdig skjevhet som straffer en god del barn ved at deres muligheter snevres inn.
Det er mulig å gi hjemmeoppgaver som involverer foreldrene til annet enn å høre at barna kan begrep. Det er mulig å gi hjemmeoppgaver som lar barna bruke av seg selv og som (dermed) tar barna på alvor.
Igjen dreier det seg altså om formen på og innholdet i leksene.
Læringsutbytte: Elever selv sier at læringsutbyttet av lekser er minimalt. Elevenes egne ord er at de bare lærer hvordan de skal unngå å få anmerkning for ikke å ha gjort hjemmearbeidet. I tillegg rapporterer de at de ikke er motivert for å gjøre hjemmeoppgavene. Dette henger mye sammen med en hensikt skoledag der fokuset er på læring og ikke trivsel (selv om det snakkes aldri så mye om psykisk helse og viktigheten av det sosiale).
Form og innhold:
”Les side x til y og gjør oppgave a til b”.
”Skriv ti setninger om …”
”Finn fem fakta om…”
Denne type oppgaver er rent reproduktive og tester kun evnen til å innhente kjent informasjon.
Ingen bearbeiding. Ingen refleksjon.
Elevene blir ikke tatt på alvor og de får ikke brukt seg selv.
For å teste elevenes evne til å bearbeide det dem skal kunne og lære, bør de stilles spørsmål som starter med hvordan og hvorfor, og lære dem til å sammenligne ulike sider ved et emne eller fag.
Fremdeles får de i liten grad bruke seg selv. Foreløpig har de bare fått vist at de kan innhente allerede kjent informasjon og at de kan gå i dybden med denne informasjonen.
Det har foreløpig ikke vært noen større refleksjon rundt relevansen i de fakta som er innhenta.
Dersom en ønsker å gi oppgaver som skaper indre motivasjon og som det mulig å ha naturlig foreldreinvolvering i, må man gi åpne oppgaver innen de ulike emner og fag. Oppgaver – eller rettere sagt utfordringer – der elevene får si hva de mener er det som bør stå på en arbeidsplan.
På denne måten kan foreldre følge opp lekser hjemme. Da kan ikke barna gjemme seg bak ”nei, men jeg har gjort leksa på skolen og boka ligger igjen der”. Foreldre kan, med åpne oppgaver, gå i samtale og diskusjon med egne barn. På denne måten kan relasjonen mellom barn og foreldre styrkes fordi de blir tvunget til å lytte til hverandre, og ved å gjøre dette, tar man hverandre på alvor.
Elevene får brukt av seg selv. De får sagt hva de mener, og må dermed også ta inn over seg hva andre mener for å bygge opp en robust argumentasjon. For å klare dette må de vise at de kan innhente relevante fakta, at de mestrer nødvendige begrep, at de ser sammenhenger i faget (altså at kan sammenligne ulike områder innen emner og fag) og at de har evnen til å begrunne og forklare (hvordan og hvorfor).
Man har med andre ord skapt en god refleksjonsoppgave.
Åpne oppgaver skaper indre motivasjon, fordi:
- ens eget svar er like godt som alle andre sitt
- det ikke nødvendigvis finnes en nøyaktig fasit
- alle har samme utgangspunkt for å lykkes
- oppgavene tar elevenes individuelle nivå på alvor og lar dem differensiere sin egen oppgave
- det gir elevene anledning til å være kreative og skape et personlig produkt
- elevene får mulighet til å blomstre fordi de kan bruke arbeids- og presentasjonsmetoder som er tilpasset deres sterke sider
Min konklusjon er derfor:
Skal man gi elever hjemmearbeid, må det være av en viss kvalitet. Dersom lærerne ikke evner å skape slike utfordringer, bør heller ikke lekser gis.
Foreløpig ser jeg veldig lite av denne type oppgaver, og vil derfor anse meg selv som en motstander av hjemmearbeid.
PS!
Blant annet kan man lese «Målet for opplæringa er å ruste barn, unge og vaksne til å møte livsens oppgåver og meistre utfordringar saman med andre. Ho skal gi kvar elev kompetanse til å ta hand om seg sjølv og sitt liv, og samtidig overskott og vilje til å vere andre til hjelp.
(…)
Kort sagt, målet for opplæringa er å utvide evnene hos barn, unge og vaksne til erkjenning og oppleving, til innleving, utfalding og deltaking.»
Et herlig stykke lesning, dette. Er dette forenlig med det elevene rapporterer? Det er jo de som er best kvalifisert til å gi svar på dette. Resultat på vurderinger vil ikke gi gode svar på dette, da det nå en gang er slik at «som man roper i skogen får man svar».