Ibsen snakka om livsløgn. Så klart. Han, som forfatter, skulle jo selvsagt bare tjene til livets brød med skrivinga si, og måtte derfor ty til kraftige ord og vendinger for å få oppmerksomhet rundt sitt verk. Flink med PR var han i alle fall.

Nei, det er ikke livsløgn det dreier seg om. Håp er kanskje et bedre og mer presist ord. Mest av alt er det nok mestring det dreier seg om. Vi vil simpelthen bare oppnå mestringsrusen.

Hver dag gjør vi vårt ytterste for å mestre livet. Vi håper. Hver time, hvert minutt. Vi håper på at i dag – i dag skal vi få det til. I dag skal vi få det til. Vår beste dag.

Dagen kan gjerne ende med at vi, inni hodene våre, forbanner oss selv fordi vi ikke ga nok faen. Vi reserverte oss, fordi vi var redde for ikke å lykkes, redde for å gjøre feil, redde for et nei, et avslag – redde for ikke å mestre.

Vi vet hva vi burde gjort. Vi håper på at dagen i morgen skal bli vår beste dag. Skyver det foran oss. Håper, håper, håper. Og lurer oss selv – lyver til oss selv – ved å tenke at alt blir bedre. Ved å tro at vi skal klare å endre oss. Fordi vi så gjerne vil.

Men vi vil det ikke nok. Endring er for smertefullt. Så jævlig smertefullt.

Det er så mye lettere å holde på livsløgnen. På håpet, om at én dag – en vakker dag – skal vi mestre livet.

Fram til den dagen kommer, er vi alle misfornøyde i større eller mindre grad.

Handlekurv