Med all ydmykhet å melde:

Muntlige og praktiske vurderingsformer bør brukes som hovedformer for vurdering, og eksamensformen bør revolusjoneres temmelig kraftig ellers bør vi avvikle hele ordninga slik vi kjenner den i dag!

Alle fagene er ment å ruste deg for livet, og derfor er alle fag i utgangspunktet praktiske fordi livet leves «i praksis». Likevel anses bare kunst og håndverk, mat og helse, musikk og kroppsøving (og i utgangspunktet valgfagene) som praktiske fag.

Siden mennesker er sosiale skapninger som trenger en større sosial kontekst for å uttrykke og forstå ulike budskap, bør alle fag også ses på som muntlige. Likevel er det kun samfunnsfag, RLE, naturfag, fremmedspråk, engelsk, norsk og matematikk som defineres som muntlige fag.

Utover disse fagene er tre fag er i tillegg skriftlige, kanskje mest av alt av tradisjonelle og ofte også praktiske hensyn: basisfagene og språkfagene matematikk, norsk og engelsk.

I norsk, engelsk og matematikk skal elevene altså vurderes både muntlig og skriftlig. Norsk og engelsk har sågar en egen muntlig karakter som teller like mye som den skriftlige, mens i matematikk er muntlig og skriftlig vurdering bakt inn i en felles karakter. Dette betyr altså at elevene skal vurderes likt i muntlige og skriftlige evner i disse fagene.

I de såkalte muntlige fagene er poenget at de skal vurderes muntlig, selv om noen kompetansemål i enkelte av fagene fastslår at de også skal lære skriftlige ferdigheter.

 

Likevel er erfaringa gjennom nesten ti år som lærer at skriftlig vurdering er den foretrukne vurderingsformen. Logisk nok, fordi det er lettere og mer effektivt for lærerne og at lærernes gjennomsnittlige forutsetninger er at de er skriftlig sterke. Systemet foretrekker nok også skriftlig vurdering, fordi den er letteste dokumenterbar, lettest målbar og mest effektiv og dermed billigst.

Elevene, derimot, har ofte mest igjen for muntlig og praktisk vurdering – helst i kombinasjon. De har mest igjen for dette fordi poenget med å vurdere dem er å «ta dem på fersken i å mestre»; å få fram det beste i dem. Poenget er ikke å få fram det beste i læreren. Poenget er ikke å legge lærerens premisser til grunn.

Lær elevene å uttrykke seg og kommunisere på en lettfattelig og presis måte praktisk og muntlig, for så å lære dem å overføre dette til å uttrykke seg skriftlig. Skriftlig formidling er, erfaringsmessig, langt mer krevende enn muntlig formidling ved hjelp av praktiske verktøy som bidrar til at publikum forstår hva du tenker og mener.

Ved å trene på denne måten, både motiverer man elevene gjennom at de opplever mestring og man setter dem i god stand til å uttrykke seg både muntlig og skriftlig; relevant og viktig fordi endt utdanning på grunnskole- og videregåendenivå skal munne ut i både muntlig og skriftlig eksamen.

 

Når det gjelder skriftlig eksamen, er den et relikvie; en dinosaur av ei overlevering fra fordums tid. En bokstavelig talt middelaldersk vurderingsmåte som i liten grad har vært utsatt for endring og ”revolusjon” slik skolesystemet for øvrig har og stadig blir. Det lover også dårlig når sittende kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen, signaliserer at skriftlig eksamen er noe myndighetene i størst mulig grad ønsker å bevare i sin eksisterende form. Ja, til og med utvide ordninga med å sørge for at ungdomsskoleelever skal ha eksamen i alle de skriftlige fagene ved endt grunnskoleutdanning. Som om ikke resultat- og eksamenspresset og majoriteten av lærernes fokus på eksamen var stort nok allerede…

Jeg kan med full sikkerhet si at jeg, i løpet av tida en skriftlig eksamen i ett enkelt fag varer, kunne vurdert én elev i alle de såkalt muntlige fagene. Grundig, i det vide og brede. Faktisk skulle jeg like bredt og grundig klart å vurdere et stort antall elever i løpet av fem timer (standard skriftlig eksamenstid), og jeg er overbevist om at resultatene hadde vært overveldende. I positiv forstand. Uten at de har skrevet ett ord. Det hadde jeg bedt dem om å gjøre på maksimalt et par timer dagen etterpå. Eller som hjemmearbeid til påfølgende dag.

På den måten har de noen klare referanser til hva oppgaven dreier seg om, hva hensikten med den er, eierskap til både oppgaven og egne meninger / svar, blitt motiverte fordi de har blitt lytta på og tatt på alvor og motiverte fordi de føler seg trygge på at de får et godt resultat.

Fremdeles har ikke den utdaterte skriftlige eksamensformen blitt benytta.

 

Det er mulig!

Det kalles vurdering for læring, og har vært et satsingsområde i norsk skole de siste årene. Med rette og aldeles treffende kalles vurdering for læring et paradigmeskifte i norsk skole. Ikke noe læreren skal tilpasse til egen praksis, men noe man skal gjøre – uavhengig av den praksis man har.

Jeg ønsker mer vurdering for læring og mindre skriftlig eksamen.

Jeg ønsker fokus på å få hente ut det elevene kan og mindre fokus på å trene på å lykkes på eksamen.

Vi oppnår dette ved at landets lærere så snart som mulig (helst i går) går over til å jobbe i tråd med prinsippene i vurdering for læring.

Vi lykkes langt lettere med vurdering for læring om vi enten kutter ut skriftlig eksamen og går over til en praktisk og muntlig eksamensform der elevene testes tverrfaglig eller ved å kutte ut eksamen som «stikkprøve» for oppnådd sluttkompetanse.

Selv tror jeg mest på det første alternativet, fordi livet tross alt er tverrfaglig og fordi mennesket i utgangspunktet uttrykker seg best muntlig i en sosial kontekst enn sittende på en stol, ved en pult over et ark, med en penn i hånda, i et rom med dårlig luft, dårlige visuelle og auditive forhold og med nervene i høyspenn.

 

Det er på tide å revolusjonere eksamensordninga.

Det er på tide at vurdering for læring umiddelbart blir målet for opplæringa.

Det er på tide at skolesystemet blir mer opptatt av formativ vurdering enn summativ vurdering.