På utsiå

Ikkje av et vindu

Ikkje ein vegg

Men et legeme

 

På utsiå

Ser eg meg sjøl

Forsvinna

Inn i ingenting

Inn i et

Mørke

Inn i ein dyp dal

Og aldri vett eg

Når eg komme ut igjen

 

Sjøl her

 

For på utsiå

Kan eg ikkje se

Enden

 

Det e noe som blokkere

Noe som

Står i veien

 

E det meg sjøl?

E det min egen skygge

Som dekke over mulighetene

Og skjønnheten

Og livet?

 

Eg må –

Vekk

Bort

 

Eg må trekke meg tebage

Og følge med –

Se –

Ka som åpenbare seg

 

Eg må rygge vekk

Og ta det som komme

Og sleppe meg laus

Og ver uredd

 

Det einaste

Eller versta

Som kan skje

E at det forblir som nå

Og eg e lei av stillstand

Det e det eg har hatt

For lenge og for mye