sakramen’t n3 (fra lat., av sacrare ‘hellige, innvie’) hellig, rituell handling, nådemiddel som etter den kristne lære er innstiftet av Kristus, f eks dåp og nattverd

Et slikt sakrament er konfirmasjonen – en tradisjon og skikk fra katolsk kristendom, og som ble adoptert av protestantisk kristendom. Konfirmasjon er en rituell handling der man bekrefter sin tro som man fikk tildelt i dåpen, som altså også er et slikt sakrament. Altså får man først en tro i ei tid i livet da man ikke kan gjøre rede for seg og desto mindre definere sitt livssyn eller religiøse tilhørighet. I tillegg må man døpes fordi man – ifølge kristen tro – er skitten og følgelig må renses. Altså er et uskyldsrent spedbarn likevel skittent og har gjort fæle ting som kvalifiserer det til å måtte bli renset. Den eneste synd et spedbarn har gjort, er selve arvesynden – nemlig å være menneske, som av natur (ifølge kristendom), er syndig.

Så man skal altså bekrefte sin tro på at man er født med synd, en tro på en hevngjerrig, dømmende og sneversynt gud; en tro man ikke har valgt, men som har blitt valgt for en av ens foreldre. Dette skal man bekrefte før man har blitt gammel nok til selv å bestemme over sin egen tro. Man får altså – før man er voksen (18 år) og før man er gammel nok til å være herre over eget livssyn (15 år) – ingen anledning til å nekte å ta en del i en religion man ikke selv har valgt og man kanskje ikke står inne for.

Enten man støtter en religion eller ei, er dette et valg den enkelte skal få lov til å gjøre selv, i en alder der man har fått nok viten til å gjøre et veloverveid og «kvalifisert» valg. Konfirmasjon burde vært dåpen, og så burde konfirmasjonen funnet sted på et senere tidspunkt; når man føler for å bekrefte ovenfor Gud og hvermann (en passende anledning for et slikt uttrykk) at man fremdeles tror. Dersom man ikke tror har man følgelig ikke dåp, ei heller noen konfirmasjon.

At konfirmasjonen mer har blitt en tradisjon gjør det ikke særlig bedre. Tradisjoner holdes blindt i hevd av de som utøver dem, uten noen form for refleksjon blant det store flertall. Det er derfor særs gledelig når ungdommer i en alder av fjorten år tør å betakke seg i forhold til konfirmasjon. Å være fjorten år og tørre å trosse all tradisjon og mulige ønsker fra eldre familiemedlemmer som – blendet av tradisjon – sier til sine barn og / eller barnebarn at de ikke får større pengegaver dersom de ikke står kristelig konfirmasjon. At dette i det hele tatt gjøres, er jo hårreisende! Man bør sette pris på det motet de utviser gjennom å tørre å velge på tross av forventninger og tradisjoner – de tør å gå sine egne veier og selv definere hva de tror på og hva de mener er riktig. Det er deres egen identitet det er snakk om. Ønsker tradisjonstyngede foreldre og besteforeldre virkelig å ha barn / barnebarn som ikke tør å gjøre seg opp sin egen mening? Ønsker man ikke selvstendige, selvtenkende og reflekterte barn? Jeg vil definitivt svare ja på det siste, og stille meg overraskende til de som måtte ønske barn beskrevet i første spørsmål.

Vis respekt for alle uansett hva de måtte mene og tro på. Vis ekstra respekt for dem som faktisk tar et veloverveid valg – uansett hva de ender opp med å gjøre!

 

 

 

Handlekurv